Its hard to be a Gooner, hvorfor orker vi?

[RockyRocastle]

Noen uker er verre enn andre, denne har vært rett og slett jævlig!

 

Jeg forlesket meg i Arsenal januar 1988, 11 år gammel og har vært en tro tjener siden da. Forelskelsen har gått over i ekte kjærlighet og lidenskapen har vært enorm hele tiden. Etter en stund da jeg ble eldre ble det turer over til Highbury og nå som jeg har blitt ”voksen” er det ca 7 turer over i året som gjelder. Hver kampdag er som en lidelse fram til avspark og enten blir kvelden en gedigen nedtur eller en triumfferd der både kone og unger merker at far er fornøyd eller drit sur…

 

Etter at jeg oppdaget Arsenal i 1988 opplevde jeg suksess umiddelbart, triumfen på Anfield var enorm og med mange kamerater med Liverpool som sin følgesvenn var seieren en stor fjær i hatten for meg. De første årene var det Liverpool som var den stor stygge ulven, men jeg kjente også det bruset i blodet når fanskaren fra WHL vokste i takt med Erik Thorstvedts suksess i England. George Graham var ”min andre far” og Adams, Rocastle, Merson og Smith var de store heltene. Starten av 90 tallet gav enda en triumf, men det at vi ble brandet som boring var sårende.

Sårt var også den første store smellen jeg fikk oppleve. En aprildag i 1991 skulle vi spasere til FA cupfinale på Wembley, vi skulle bare slå Spurs og vi ville være klar for finalen. Etterspørselen etter billetter var så stor at denne kampen også ble flyttet til Wembley. Jeg kan fremdeles huske i dag at tap var helt utenkelig. Etter 5 minutter; Gascoigne strikes! Fabulous! Vi tapte 3-1 og jeg gråt resten av dagen. Jeg hadde mange kamerater som holdt med Spurs og jeg takker høyere makter for at ikke mobil fantes på denne tiden…

Noen år senere fikk vi vår revansje og spøkelsene fra Wembley ble begravd når Captain Marvel Tony Adams headet inn 1-0 og vi gikk til finalen på bekostning av Tottenham. Jeg kan enda kjenne den søte følelsen av suksess og det å ”få en over naboen”.

 

Det ble to cupfinaler med suksess på Wembley, en magisk kveld i Parken, men Graham klarte aldri å kvitte seg med boring stempelet og jeg fikk to stefedre i form av Stewart Houston og Bruce Rioch. En mager tid fulgte, men Dennis Bergkamps inntreden var et enormt løft for klubben, han ble min tids første verdensklassespiller. Rioch forsvant og en sommerdag på Magaluf i 1996 så jeg bakpå The Sun at Arsene Wenger skulle ta over Arsenal og hans første signering var Patrick Vieira.

 

Jeg husker mitt første møte med en ny tidsalder veldig godt. Monday night football var kommet til Sky og vi snek oss inn på fotballpuben i Bergen for å se Arsenal mot Sheffield Wednesday. Arsenal havnet under, men Wenger kastet innpå en slentrende midtbanespiller med nr 4 på ryggen. Han og Ian Wright snudde kampen og Arsenal vant 4-1, noe var på gang! Superstjerner vokste fram sammen med en god engelsk sentrallinje og det tok ikke langt tid før den første doubletriumfen kom. Vi underholdte, vi vant titler og en sesong var vi til og med helt USLÅELIG. For en tid! Vi hadde England beste lag med noen av bransjens største underholdere. Manchester United hadde vokst fram som vår største fiende og bataljene var tøffe, Spurs var et leketøy vi tøyset med noen ganger i året og Liverpool klarte aldri å gjenskape noe av det de hadde prestert på 80- tallet. Høydepunktet i denne perioden er for meg hjemmekampen mot Middlesborough der vi på et punkt under 1-3, men magien lå tjukt i Highburyluften og vips så ledet vi 5-3, vi var i en helt egen liga!

 

Magien stilnet, stjernene flyktet og eldet, pengene ble brukt til ny stadion og Wenger som hadde vært en meget god pappa konsentrerte seg om å bygge unge spillere til megastjerner. Patrick Vieiras siste bidrag til klubben er det forløpige siste trofeet som har blitt satt i skapet og selv om vi har vært noenlunde i nærheten siden den dagen i Cardiff er det vel på sin plass å si at det er på tide med et nytt trofé.

 

Fram til i dag har det vært mange fantastiske dager som supporter for dette fantastiske laget, men det har sannelig vært en del skikkelige nedturer:

 

Som nevnt er det sviende tapet mot Spurs i 1991.

 

Michael Owens dobbel på overtid i Cardiff i FA cup finalen gav en smerte jeg ikke trodde fantes.

 

Wayne Bridges scoring på Highbury som sendte oss ut av Champions League helt på slutten av kvartfinalen brakte fram tårene igjen.

 

Bataljen på Old Trafford som endte vår ”unbeaten run” krevde en tre dagers sykemelding.

 

Det følelsesmessige berg og dal baneoppgjøret med Liverpool i Champions League som endte med et 4-2 tap der oppe kommer også inn på listen over gedigne nedturer.

 

Likevel kan ingenting måle seg med forrige lørdags forsmedelige nederlag mot Spurs. Det var så vondt og så katastrofalt (fotballmessig) at det kan vanskelig beskrives med ord. Følelsen av en gedigen triumf ved pause snudde til bunnløs frustrasjon ved kampslutt. Sjelden har jeg vært så skuffet, så sint, så til de grader lei meg over et fortballresultat. Braga kom noen dager senere med tunge bein, tunge hoder og et nytt svært dårlig resultat. Når Spurs dagen etter vinner sin kamp og er etter alle solemerker blir nr 1 i sin pulje mens vi i beste fall havner som nr 2 i vår meget svake gruppe er ukens fadese komplett. Sjansen for at Tottenham går lengre enn oss i årets Champions League er meget stor. Om vi kvalifiserer oss møter vi enten Barca eller Real mens de vil få en langt lettere vei. Jeg er bekymret, svært bekymret.

 

For første gang på 23 år har jeg spurt meg selv: ”hvorfor i helvete gidder jeg dette”? Jeg har allerede vært på Anfield (1-1) og Braga (6-0) denne sesongen og United (borte), City (hjemme) er bestilt, ”hvorfor orker jeg å legge så mye i dette som gir meg så mye hodebry”?

Innspurten forrige sesong (Spurs, Wigan, Blackburn) var skammelig, Bents uligning på overtid denne sesongen var vond, det har også de stygge hjemmetapene til nå denne sesongen også vært, trenden tilsier at listen min over ”gedigne skuffelser” vil øke i omfang og vokse i tiden som kommer.

 

Så til spørsmålet om hvorfor man åpner dagen med å tråle nettet for de siste om vårt kjære Arsenal, man sjekker skader og de siste overgangene. Når terminlisten kommer peker man seg ut hvilke turer man vil dra på og kampdager er hellige med opptakten, kampen og den påfølgende reaksjonen.

 

Hvorfor orker man?

 

Mitt svar må være at Spurs nå har såret meg på nytt og det må heles. Vi må havne over dem i ligaen, vi må vinne en pokal og når vi drar til WHL neste gang må vi vinne. Eller enda bedre; vi trekker dem i Champions League og slår dem ut. Vi må bare slå tilbake, jeg må bare få hevnen min og Arsenal må skaffe meg den.

 

Klarer de det?

 

Jeg vet sannelig ikke lenger.

[Mikl02]

Herlig lesing, Rocky.

 

Helt enig i at Tottenham forrige helg var helt forferdelig. Jeg er riktignok endel yngre enn deg(vil jeg regne med), men jeg må sannelig si at jeg har vært med på mange nedturer jeg også. Jeg også husker min store første nedtur, da vår unbeaten run ble slått på Old Trafford noen år tilbake. Det gjorde virkelig vondt. Personlig for meg vil jeg også si at CL-tapet mot Liverpool for en liten tid tilbake også svidde noe grådig. De leder 2-1, og det ser dårlig ut. Men så kommer unge Theo Walcott, regelrett parkerer hele Liverpool og legger ut til Adebayor som bare triller den inn. Jeg var i ekstase. Jeg var faktisk i så gledesrus at straffen rundt 2 minutter etterpå kom mens jeg faktisk satt og gråt av glede. Babel filmet seg til straffe og Gerrard puttet. Utrolig vondt.

 

Men jeg er enig med deg. Den siste uken har vært helt forjævlig, for å bruke det rette språk. To tap på rad er det lenge siden jeg har opplevd, og det er faktisk slik at jeg spør meg selv: "Hva er det som skjer?"

 

MITT drømmescenario nå er at vi trekker Tottenham i CL - høvler over de og går videre. Det hadde vært så deilig at jeg ikke engang tør å tenke på det. TENK DERE DET. Jeg mener også at laget vårt er så mye bedre enn det søppellaget der at vi hadde knust de. Det kan vel bare gå oppover fra nå av?

 

Uansett - herlig lesning, Rocky!

[vieira04]

Godt skrevet "rocky"

 

På en eller annen syk måte, så er det jo disse følelsene som gjør oss så avhengige og engasjerte. Man kan leve i "paradiset" en sesong/en uke/en omgang, mens i neste sesong/uke/omgang er man helt fra seg av andre følelser. Det kan være gledestårer, sorg, sinne, frustrasjon, likegyldighet i enkelte øyeblikk, og gal i andre, for å nevne noe.

Det er jo dette som gir man så sterke bånd til klubben i sitt hjerte, og som gjør at man nesten ikke har en sjanse til å bare forlate denne delen av hjertet som klubben har fått..... Man har alltid et håp eller en drøm, og aldri vil vi bli mettet på akkurat det.

[Sir John]

I, Sir John, take you Arsenal, to be my foottball club, to have and to hold from this day forward, for better or for worse, for richer, for poorer, in sickness and in health, to love and to cherish; from this day forward until death do us part.

[mmaelan]

I, Sir John, take you Arsenal, to be my foottball club, to have and to hold from this day forward, for better or for worse, for richer, for poorer, in sickness and in health, to love and to cherish; from this day forward until death do us part.

 

Hehe..kort sagt ja.....er et kjærlighetsforhold på godt og vondt.....

[Chaz]

I, Sir John, take you Arsenal, to be my foottball club, to have and to hold from this day forward, for better or for worse, for richer, for poorer, in sickness and in health, to love and to cherish; from this day forward until death do us part.

 

....amen!

 

Og til Rocky; du var en vidunderlig spiller, og du beskriver det hele på en vidunderlig måte. 100% korrekt. Denne uken har jeg faktisk fått flashback til 70 og 80 tallet; Martin Peters, Chivers, Bill Nicholson, Steve Perryman, Ossie, Hoddle, Graham Roberts og det som verre var. Den gangen Tottenham faktisk VAR bedre enn oss. Det er et drøyt sølvbryllup siden, tja det nærmer seg nesten gullbryllup. Jeg har beklaget overfor mine sønner at jeg har "dratt" de inn i denne dritten. Men heldigvis; de står like fjellstøtt i troen som Bjørn Wirkola gjorde i hoppbakken. Det hjelper, og fyller meg med stolthet. Tredje generasjon Brekkske Goonere. Om vi kommer ut av ødet? Jeg vet nødvendigvis ikke, men min stolthet over å være Gooner vil aldri minske. ALDRI!

 

Jørn Brekke - Proud to be a Gooner; then, now and forever in the future!

[kjafs]

Tenk deg hvor grusomt liverpool-fans har det!

[Kim]

Tenk deg hvor grusomt liverpool-fans har det!

 

Jepp, det er lett å glemme at det finnes supportere der ute som har det mye verre enn oss. Som du sier, tenk på Liverpoolsupportere, som opplevde tidligere i sesongen at klubben stod i fare for å bli satt under administrasjon. Hadde dette skjedd, hadde det nok fort kunne endt med ett nedrykk for den gamle storheten. Og tenk på Leddssupportere som måtte oppleve at de som styrte klubben kjørte hele klubben i grøfta økonomisk sett, og har nå vært borte fra det gode selskap i mange år.

 

Eller hva med stakkars Portsmouthsupportere som nesten opplevde at klubben gikk konkurs, noe som ville medført at klubben ville vært borte fra fotballkartet for evig og alltid.

 

Eller hva med de som holder med klubber som aldri vinner noe, eller aldri kommer til å være i nærheten av å vinne noe.

[vieira04]

Jepp, det er lett å glemme at det finnes supportere der ute som har det mye verre enn oss. Som du sier, tenk på Liverpoolsupportere, som opplevde tidligere i sesongen at klubben stod i fare for å bli satt under administrasjon. Hadde dette skjedd, hadde det nok fort kunne endt med ett nedrykk for den gamle storheten. Og tenk på Leddssupportere som måtte oppleve at de som styrte klubben kjørte hele klubben i grøfta økonomisk sett, og har nå vært borte fra det gode selskap i mange år.

 

Eller hva med stakkars Portsmouthsupportere som nesten opplevde at klubben gikk konkurs, noe som ville medført at klubben ville vært borte fra fotballkartet for evig og alltid.

 

Eller hva med de som holder med klubber som aldri vinner noe, eller aldri kommer til å være i nærheten av å vinne noe.

 

Jeg tror vel ikke at en supporter av Watford, Halifax, eller Doncaster for den saks skyld, opplever mindre følelser i sine dager som supporter, enn oss som sloss om pokaler i PL og CL?

Det er oppturer og nedturer for alle, uavhengig av nivået hver enkel klubb befinner seg i.

Det kommer kanskje litt ann på hva hver enkelt forventer av sin klubb, og hvor stor grad enn skuffelse/nedtur evt opptur/glede kommer ut ifra det?

[Kim]

Jeg tror vel ikke at en supporter av Watford, Halifax, eller Doncaster for den saks skyld, opplever mindre følelser i sine dager som supporter, enn oss som sloss om pokaler i PL og CL?

Det er oppturer og nedturer for alle, uavhengig av nivået hver enkel klubb befinner seg i.

Det kommer kanskje litt ann på hva hver enkelt forventer av sin klubb, og hvor stor grad enn skuffelse/nedtur evt opptur/glede kommer ut ifra det?

 

Jeg sier ikke at de opplever mindre følelser i sine dager som supportere. Poenget mitt at dette er supportere som aldri har fått oppleve den suksessen som vi har vært så heldige å oppleve. Likevel fremstår supportere av slike lag som mye mer takknemmelige ovenfor det å være supporter av sine respektive lag, enn tilfellet er hos oss.

[vieira04]

Jeg sier ikke at de opplever mindre følelser i sine dager som supportere. Poenget mitt at dette er supportere som aldri har fått oppleve den suksessen som vi har vært så heldige å oppleve. Likevel fremstår supportere av slike lag som mye mer takknemmelige ovenfor det å være supporter av sine respektive lag, enn tilfellet er hos oss.

 

Enig!

 

Bare misforstod litt

[piscator]

Det er oppturer og nedturer for alle, uavhengig av nivået hver enkel klubb befinner seg i.

Det kommer kanskje litt ann på hva hver enkelt forventer av sin klubb,

 

nettopp. Men nettopp derfor er det kanskje lettere å være supporter av lag nedover i divisjonene. Man kan være supporter uten å ha de store forventningene, leve i nuet, og kose seg med de oppturene som kommer, og uten å behøve å bli så skuffet over et tap eller tre. Og sånn sett har det vært lettere å være Tottenham-supporter enn gooner. For som en typisk middelhavsfarer, så har jo ikke Tottenham behøvd å ha noen som helst forventninger de senere årene. Vi derimot har jo egentlig opplevd nesten bare nedturer, særlig ut fra de forventningene vi BURDE kunne ha ut fra forutseningene. Og derfor er jo det som har skjedd den siste uken så ekstra katastrofalt. Og det er ikke ille fordi man tapte i seg selv, men HVORDAN man tapte. Og ydmykelsen er det på sett og vis ikke Tottenham som har påført oss. Nei, ydmykelsen er i de aller fleste henseende selvpåført. Det er dette som gjør den siste uken til den verste på flere tiår. Dette er på nivå med Valencia i 80, Tottenham i 91, Wrexham i 92, Zaragoza i 95, Galatasaray i 2000, og ManU høsten 2004.

 

for øvrig er jeg jo enig i Sir John og Chaz sine vurderinger.

[Kim]

Men nettopp derfor er det kanskje lettere å være supporter av lag nedover i divisjonene.

 

Disse supporterne har nok forventninger de også. Kanskje drømmer de om opprykk, og kanskje er nedturen stor når dette ikke går i oppfyllelse. Men likevel fremstår disse supporterne som mindre sytete.

 

Kanskje burde vi ta en titt på egne forventninger? For på meg så virker det som at flere her inne forventer seier i hver eneste kamp Arsenal deltar i. Det kan iallefall se slik ut når man leser gjennom kamptråder i kamper der Arsenal har tapt. Og ja, jeg vet at det i de siste kampene er snakk om måten man tapte på, og ikke tapet i seg selv. Men dersom man tar Chelseakampen som ett eksempel. Her gjorde Arsenal en meget god kamp, men tapte. Likevel var det furore på forumet etter kampen. For hvis det er slik at man forventer seier i hver kamp, ja da er det ikke rart at reaksjonene er som de er, men da er det kanskje også på tide å ta en titt på egne forventninger?

[vieira04]

nettopp. Men nettopp derfor er det kanskje lettere å være supporter av lag nedover i divisjonene. Man kan være supporter uten å ha de store forventningene, leve i nuet, og kose seg med de oppturene som kommer, og uten å behøve å bli så skuffet over et tap eller tre. Og sånn sett har det vært lettere å være Tottenham-supporter enn gooner. For som en typisk middelhavsfarer, så har jo ikke Tottenham behøvd å ha noen som helst forventninger de senere årene. Vi derimot har jo egentlig opplevd nesten bare nedturer, særlig ut fra de forventningene vi BURDE kunne ha ut fra forutseningene. Og derfor er jo det som har skjedd den siste uken så ekstra katastrofalt. Og det er ikke ille fordi man tapte i seg selv, men HVORDAN man tapte. Og ydmykelsen er det på sett og vis ikke Tottenham som har påført oss. Nei, ydmykelsen er i de aller fleste henseende selvpåført. Det er dette som gjør den siste uken til den verste på flere tiår. Dette er på nivå med Valencia i 80, Tottenham i 91, Wrexham i 92, Zaragoza i 95, Galatasaray i 2000, og ManU høsten 2004.

 

for øvrig er jeg jo enig i Sir John og Chaz sine vurderinger.

 

Men de aller fleste spurvene har vel blitt skuffet sesong etter sesong, nettopp for det at de har hatt for store forventninger til klubben når august kommer. De har jo ropt etter suksess, og virkelig trodd at det var deres tur. Dette har jo skjedd sommer etter sommer, og de har vel i den grunnen møtt mer motgang enn oss i ganske mange år uansett middelmådighet, selv om vi har gått glipp av et par pokaler....? Kanskje pga mangelen på å ha noen brems på å se hvordan det egentlig ligger ann.

 

Og et opprykk for noen lag, kan være som å vinne pokalen for våres del. Det er like store forventninger som blir skapt, siden slik er realiteten for disse supporterene. Vil tro at nedturen er like stor, uten at jeg kan vite hvordan slike følelser skapes over tid i slike situasjoner.

[piscator]

Men de aller fleste spurvene har vel blitt skuffet sesong etter sesong, nettopp for det at de har hatt for store forventninger til klubben når august kommer. De har jo ropt etter suksess, og virkelig trodd at det var deres tur. Dette har jo skjedd sommer etter sommer, og de har vel i den grunnen møtt mer motgang enn oss i ganske mange år uansett middelmådighet, selv om vi har gått glipp av et par pokaler....?

 

he he, poenget er jo at spurvene aldri har hatt realistisk GRUNN til å ha store forventninger, i motsetning til oss...! :) At de likevel har påført seg selv en slik forventning er jo deres problem. Men det er et tankekors dersom Arsenal, kanskje klubben med de beste forutsetningene av alle i England, ikke får ut sitt potensiale. Spurvene kan skylde på at de holder med en liten tøyseklubb med lurvete fortid og tvilsom fremtid. Arsenal kan bare skylde på seg selv dersom de ikke klarer å utnytte sine gode forutsetninger for suksess.

 

 

Kanskje burde vi ta en titt på egne forventninger? For på meg så virker det som at flere her inne forventer seier i hver eneste kamp Arsenal deltar i. Det kan iallefall se slik ut når man leser gjennom kamptråder i kamper der Arsenal har tapt. Og ja, jeg vet at det i de siste kampene er snakk om måten man tapte på, og ikke tapet i seg selv. Men dersom man tar Chelseakampen som ett eksempel. Her gjorde Arsenal en meget god kamp, men tapte. Likevel var det furore på forumet etter kampen. For hvis det er slik at man forventer seier i hver kamp, ja da er det ikke rart at reaksjonene er som de er, men da er det kanskje også på tide å ta en titt på egne forventninger?

 

Jo, når man ser hvordan Arsenal gang på gang skyter seg selv i foten, er det kanskje snart på tide å senke forventningene. Men som påpekt, det er jo ganske håpløst og UNØDVENDIG at en klubb med vårt potensiale skal opptre så uprofesjonelt. For problemet til Arsenal sitter mye mer mellom ørene enn i beina. Det avsløres både av de store variasjonene i prestasjoner - fra verdensklasse til lilleputt på sekunder - og de lurvete holdningene på banen. INGEN andre klubber i vårt sjikt viser noe liknende.

 

Jeg forventer seier FORAN hver kamp, men innser at man statistisk sett ikke kan forvente at det vil skje over tid. Men det er jo som sagt måten man taper på som er det avgjørende. Arsenal taper alt for mange kamper de burde ha fått mer ut av. Det var like unødvendig å tape mot Chelsea som mot Spurs, selv om

årsakene til at de tapte var forskjellige. Uprofesjonelt var det lell.

[Good old Arsenal]

Hvorfor orker man?

 

Fordi Arsenal er familie, og blod er tjukkare enn vatn. Det treng ikkje være meir komplisert enn det.

Arsenal fortener vår støtte uansett, og særleg når det går dårleg. Spesielt fordi me har uendeleg mykje å takke klubben for. Det skal bli temmeleg kaldt i helvete før eg vender ryggen til, og innleier min eigen private boikott slik somme later til å gjere.

[piscator]

Fordi Arsenal er familie, og blod er tjukkare enn vatn. Det treng ikkje være meir komplisert enn det.

Arsenal fortener vår støtte uansett, og særleg når det går dårleg. Spesielt fordi me har uendeleg mykje å takke klubben for. Det skal bli temmeleg kaldt i helvete før eg vender ryggen til, og innleier min eigen private boikott slik somme later til å gjere.

 

ja, for all del. Selv om vi har all grunn til å være oppgitt for tiden, må vi jo backe opp laget, og HÅPE at de snart klarer å våkne opp av Tornerose-søvnen. Men at det å være gooner for tiden har klare masochistiske trekk er det liten tvil om....

[Chaz]

Noen som boikottet Arsenal i dag også?

 

Chaz - A proud Gonner som aldri boikotter laget sitt.

[Stefanb]

Noen som boikottet Arsenal i dag også?

 

Chaz - A proud Gonner som aldri boikotter laget sitt.

 

Her sier man seg enig. Aldri i livet om jeg boikotter Arsenal, uansett om vi har tapt 6 kamper på rad ville jeg alltid sett den 7. Dog blir det vel litt høylytt banning og surmuling i ettertid når kampene ikke går som man håper..

[Tapapa]

-->

QUOTE(Stefan B @ Nov 27 2010, 05:58 PM) 210669[/snapback]

Her sier man seg enig. Aldri i livet om jeg boikotter Arsenal, uansett om vi har tapt 6 kamper på rad ville jeg alltid sett den 7. Dog blir det vel litt høylytt banning og surmuling i ettertid når kampene ikke går som man håper..

 

Jepp, Arsenal kan i perioder totalt f**ke opp humøret mitt, jeg kan surmule i dårlige perioder. Kanskje også driste meg til å skrive ut litt frustrasjoner på forumet og dermed risikere noen debattanters vrede...... Men jeg boikotter ikke laget mitt!

[Daniel]

Noen som boikottet Arsenal i dag også?

 

Chaz - A proud Gonner som aldri boikotter laget sitt.

Hehe! Nå har jeg sett samtlige Arsenalkamper som har blitt vist på stream eller TV, inkludert treningskamper, samt flere reservelagskamper og et par damekamper, siden 28.januar 2007 mot Bolton i FA-cupen. Ja, jeg husker til og med datoen. 14 år gammel og tårene nærmest trillet, da jeg ble dratt med på et helsikes familieselskap... Det skjedde heldigvis aldri igjen - å gudene vet hvor mye jeg har ofret (ja, nærmest hele livet mitt, for Arsenal) siden den tid. De overbetalte liksom-stjernene i Arsenal FC skulle bare visst...

 

Kampen mot Spurs var så ille at det ikke går an å forklare. Om folk nevner 2010/11-sesongen om 20-30 år vil den kampen sannsynligvis være det første jeg tenker på. Om vi ikke da klarer å vinne serien eller CL i år... Det går IKKE an på noen som helst måte og tape en ligakamp i november på en verre måte. Jeg kommer aldri til å tilgi/glemme hverken Wenger, eller spillerne som ikke viste 110% innsats, i den kampen. Aldri, whatsoever.

 

Kan ikke vente til å høre "2-0 and you f*cked it up" på WHL i februar, med høyere lydnivå enn Arsenalfansen viser 90% av kampene på E******s Stadium. Uansett resultat i den kampen, vil lørdag 20.november 2010 bli sett på som toppen av pinlighet og skam når det gjelder Arsenal i lang tid.

 

Som jeg nevnte her et sted, var det bare tilfeldig at jeg ikke boikotta Braga-kampen. Og det står jeg for fremdeles. Etter å ha sett i gjennom kampen med et halvt øye innser jeg nå at jeg BURDE ha boikottet alt som omhandler Arsenal i flere uker, men det vil ikke hjulpet. Om så 10 000 supportere boikottet neste hjemmekamp ville ikke klubben brydd seg, bare de fikk nok ‘matchday income’.

 

Braga-kampen i seg selv ble til og med mer kjedelig enn jeg trodde. Det var så ille at jeg måtte smile, eller le om du vil, når Braga scorte. Skjønner ikke hvorfor jeg gidder, når ikke en gang spillerne gjør. I hele mitt liv har jeg betalt penger for dem. De burde vel heller ha tatt den saftige ukelønna og gitt tilbake til supporterne som måtte lide gjennom både Braga og Spurs-kampene. Jeg vet det til og med at det er folk som tar dette mye tyngre enn meg, som må møte Spurs-supportere daglig osv. Og at det er hundre- eller tusenvis verden over, som “boikottet” Braga-kampen, er jeg også sikker på. Og jeg vet at 20.november 2010, og samtlige dager frem mot neste NLD, får de aldri tilbake.

 

At en så 'rutinert' Gooner som deg, henger deg opp i slike små ting som boikotting av en meningsløs (.) Arsenalkamp, er bare tull. Jeg vet at også du tar tapet tungt, og at "boikotting" sikkert er uhørt i din Arsenalverden. Poenget dog er at SAMTLIGE fotballsupportere (mennesker) har forskjellige følelser og takler ting annerledes – noe du burde ha lært til nå. At folk takler et tap i en fotballkamp svært dårlig betyr nødvendigvis ikke at man er mindre 'Gooner' eller 'fan' enn andre. Tror flere her har debattert dette med deg tidligere, merkelig nok.....

[Chaz]

Daniel; hva mener du strengt tatt egentlig med ovenstående innlegg?

[piscator]

Forandrer kampen mot Villa særlig mye? Rent bortsett fra at det kun var en enkelt kamp? Poenget er at selv om Arsenal spilte MYE bedre mot Villa enn mot spurs, så opplevde vi egentlig mange av de samme tingene som gjorde at man tapte mot spurs; bare at denne gangen gikk det hele i vår favør. Men laget viser fortsatt at de gjør ting unødvendig vanskelig for seg selv. I en kamp som burde ha vært død og begravet før det var gått en halvtime, var det spenning til siste slutt. Det er til å få mark i magen av! Og dette kan Arsenal først og fremst takke seg selv for, og dette må Wenger gjøre noe med dersom Arsenal skal klare å forbli reelle tittelutfordrere.

 

Når det er sagt; rent bortsett fra poengene fra en i utgangspunktet vanskelig bortekamp, gledet det voldsomt å se at laget spiller så fin fotball, og det uten Cesc. Laget er neppe så avhengig av ham som mange har hevdet.

[Sir John]

I en kamp som burde ha vært død og begravet før det var gått en halvtime, var det spenning til siste slutt. Det er til å få mark i magen av! Og dette kan Arsenal først og fremst takke seg selv for, og dette må Wenger gjøre noe med dersom Arsenal skal klare å forbli reelle tittelutfordrere.

 

Her er du ved kjernen i det hele. Det går unna som hakka møkk, men vi er ikke alltid effektive nok. Så plutselig gjør en eller flere en personlig feil defensivt, enten rent teknisk eller som oftest en feil posisjonering.

 

Offensivt står bryteren lenge i play-modus, flere må ha våkenheten og gutsen switche den over i kill modus.

Defensivt er vi jo mer enn villige til å switche over til selfdestruct. Av en eller annen absurd grunn. Dette sitter oppe i hodene på en eller annen merkelig måte og Wenger virker ute av stand til å kurere det. Det er ikke et nytt fenomen akkurat.

[Didrik]

Her er du ved kjernen i det hele. Det går unna som hakka møkk, men vi er ikke alltid effektive nok. Så plutselig gjør en eller flere en personlig feil defensivt, enten rent teknisk eller som oftest en feil posisjonering.

 

Offensivt står bryteren lenge i play-modus, flere må ha våkenheten og gutsen switche den over i kill modus.

Defensivt er vi jo mer enn villige til å switche over til selfdestruct. Av en eller annen absurd grunn. Dette sitter oppe i hodene på en eller annen merkelig måte og Wenger virker ute av stand til å kurere det. Det er ikke et nytt fenomen akkurat.

Offensivt er vi i grunnen det jeg vil kalle godt over gjennomsnittet. En interssant blog-post som oppsummerer en del (i all hovedsak) offensiv statistikk: http://blog.emiratesstadium.info/archives/9331.

Vi er som man kan se så godt som best på "alt" her, så det handler kanskje mest om våre egne forventninger (som kanskje ikke er heeeelt realistiske alltid?) Det er til tider svært vanskelig å forstå av en del innlegg her på forumet*, og jeg mistenker at Opta har mer objektive øyne enn oss

 

Det som dessverre mangler i denne blog-posten er defensiv statistikk, og det er vel der vi føler skoen trykker mest for øyeblikket - selv om vi altså har PLs nest beste keeper (statistisk) til dato!

 

*) Jeg sikter ikke spesielt til ditt innlegg her, Sir John!