Underholdende fotball á la Barcelona, eller boring, boring Arsenal?

[mkrwii]

Det har vært et slags mantra i sportsmedia de siste åra om at klubber som Barcelona og vårt eget Arsenal spiller den mest underholdende fotballen i verden. Harmonisk oppbygging av angrepsspillet, ballbesittelse og pasninger i høyt tempo blir av forståsegpåere sett på som kvalitetstegn. Jeg må ærlig talt si at jeg ikke er enig. Ikke i det hele tatt. Jeg kan ikke fatte og begripe at noen påstår at Barcelona sitt del av spillet på Camp Nou her om dagen var noe særlig underholdende. Faktisk så ble jeg reint søvnig her jeg satt, og tenkte jeg skulle klemme ut noen ord om hva jeg mener er underholdende fotball, med noen (veldig subjektivt) utvalgte eksempler som motbevis. Mulig jeg skulle satt dette i et anna forum, men jeg klarte ikke helt å klassifisere det, så jeg poster det her, og så får en moderator heller flytte på saken hvis det er for jævlig.

 

Den mest underholdende fotballkampen jeg noensinne har vært på, uten noen som helst tvil, var ikke i Champions League. Den var heller ikke med lag i noen toppdivisjon. Det var så enkelt som en kamp i første runde av FA-cupen 2009, på gode gamle Bootham Crescent i York, der York City møtte Crewe Alexandria. Skriker det i magen av håpløse tippekupongminner nå? Jeg håper det.

 

York lå på dette tidspunktet (og ligger fortsatt) en divisjon under Crewe, i den høyst hederlige Blue Square Premier, også kalt Conference Nationwide. 2009-10-sesongen var for mange et vendepunkt i det som har vært et litt broket kapittel i ei ellers stolt klubbhistorie. Klubben var for alvor med i kampen for opprykk, og skulle gå glipp av det med minst mulig margin i mai neste år.

 

For det første var Bootham Crescent stappfullt. Jeg var på noen kamper der det året, og det var aldri noe særlig med folk der. Denne gangen var det fullpakket. Enkelt og greit. Vi pakket med oss sjokolader, og kjøpte svart te med melk av mannen i salgsboden, og betalte ni pund for inngang, og ett pund for oppgradering til sitteplass. Kampen satte i gang.

 

For å gjøre ei veldig lang historie kort, bølget angrepsspillet fram og tilbake raskt og det sto 1-2 til pause, 2-2 etter 86 minutter, og så, etter 88 minutter, putta Richard Brodie, samme fyren som klemte en ball i tverliggeren på overtid under Crawley-Manure i årets cup, og trua gigantene med omkamp, så sluttresultatet blei 3-2, etter en særdeles velspilt andreomgang av begge lag. Det føltes som kampen hadde vart i toppen tolv minutter. inkludert pause. Ikke bare fordi stemninga var til å ta og føle på, men fordi spillet var så risikofylt og fullt av feil at det kunne ha gått hvilken som helst av veiene hele tida. Vi visste godt at ingenting var avgjort da stadionuret viste 85 minutter på stillinga 1-2. (Sjøl om Bootham Crescent ikke har noe skikkelig stadionur.) Det var en uforutsigbar og jevn kamp, der favorittlaget vant.

 

Et anna eksempel, som kanskje ikke er så mye å skryte av, er den første Arsenal-kampen jeg noensinne var på, på City of Manchester stadium høsten 2009. Alle husker denne kampen for noen utrivelige gester av en viss nummer 25, men spillet var upåklagelig av begge lag. Noe de fleste av oss så ut til å ha glemt idet fløyta gikk, var at Arsenal spilte så rått kontringsspill i andre omgang at det var et under at City fikk noe som helst ut av kampen. En uforutsigbar og jevn kamp, der favorittlaget dessverre ikke vant. Men likevel en kamp som sitter som støpt i minnet. Jeg kommer aldri til å glemme synet av Adebayor på kne foran oss, med stoler, søppelkasser, mobiltelefoner, mynter og pappkrus flygende gjennom lufta og minst tusen supportere i full aggresjon. Stor motivasjon for å få meg på fire Arsenal-kamper til den høsten. Ingen av disse var like god, sjøl ikke 3-0 mot tottene.

 

En kamp det også er verdt å nevne i farta var Leeds-Kettering, omkamp i FA-Cupen i 2009, på et håpløst tomt Elland Road, der lille Kettering holdt 1-1 til begynnelsen av andre ekstraomgang, for så å falle sammen og slippe inn fire eller fem mål det siste kvarteret. Men det var mest moro på bekostning av Leeds-supporterne fram til målene begynte å renne inn.

 

Så kan jeg nevne et par eksempler på helt begredelig kjedelige fotballkamper. Jeg tror jeg kan si at de to kampene jeg nevner her er kamper jeg helst skulle ha sett at jeg ikke hadde gått på.

 

Den første er fra hjemlige trakter. Det var NM i fotball våren 2010, Bodø/Glimt (som jeg egentlig SKAL heie på) mot Ranheim. To møkkalag fra Adeccoligaen, som spilte virkelig møkkfotball.

 

Jeg skal ikke si for mye om kampforløpet, men det skjedde to underholdende ting under denne kampen: At Håvard Sakkariassen blei bytta på og scora etter mindre enn tre sekunder, og at speakeren sa feil da han skulle annonsere ekstraomgangene og fant på det særdeles treffende begrepet "straffeomgang." For straff var det, å skulle se på ytterligere tretti minutter med spillere helt ute av formasjon, latterlige feilpasninger og dårlig skrudde cornere. Vi fikk ikke engang straffekonkurranse, bare et klumsemål av Ranheim.

 

En anna jeg vil trekke fram belyser det jeg tar opp innledningsvis bedre: Det forskrekkelige skuet på St. James' Park i februar i år. Det å først se ett lag på banen i en omgang, et rødt kort, og så bare det andre laget på banen i andre omgang, var ikke helt etter min smak. Det var selvfølgelig gøy da Walcott satte inn 1-0, men å sitte der og se på at Arsenal spiller alene mot keeper på banen, i sedvanlig nordengelsk kulde, var ikke spesielt moro. Jeg trenger ikke å fortelle hvor lite morsomt det var å se det gå motsatt vei mot slutten. Morsomt var det imidlertid å sitte med eksil-goonere på en pub i Newcastle sentrum og synge "We are the invincibles" noen timer seinere etter Wolves' sensasjonelle seier. Men det hadde lite med den andre kampen å gjøre.

 

Det var egentlig her på St. James' Park jeg fikk ideen til dette, for som et slag av fandens ironi var det en sang som gikk etter 4-0 til Arsenal, og hva var det? Jo, det var "Boring, Boring Arsenal." Det har aldri vært mer treffende, for det var kjedelig. Jeg skjønner godt de som gikk i pausen, det er ikke artig å se et lag stå og sentre ballen i førti-femti berøringer før den slås inn til en angriper.

 

Er det god underholdning i dette? Først og fremst: Underholdningsverdi måles ikke i antall mål. Sannssynligvis er en kamp som ender 10-10 underholdende. Sannssynligvis er en kamp som ender 0-0 det motsatte. Men en kamp som ender ti-null? åtte null? seks null? Er underholdninga i det at det ene lagets supportere skal elske å se laget deres briljere? Jeg mener at det bare er tull at fotballen til Barcelona anklages for å være underholdende når de slår Almeria 8-0 på bortebane. Det er ikke moro, det er kynisk, defensivt og jævlig. Når de vinner med sånne siffer, er det åpenbart at de spiller sikkert, og det er åpenbart at de kunne ha tatt større risikoer og vunnet mer, men sluppet inn færre. For jeg har sjeldent sett et lag ta så få risikoer som det laget der, og DET er defensiv fotball i et nøtteskall.

 

I "The Damned United," som forøvrig er en film alle burde se, sier Brian Clough noe sånt som "Football is a beautiful game, but it needs to be played beautifully. Leeds have sold themselves short. They've been champions, but they've not been good champions, in the sense of wearing the crown well. They've not been loved." Dette synes jeg oppsummerer mye, uten at jeg skal si meg enig i alt det andre Clough påsto. Jeg vil trekke fram en klubb som det beste eksempelet på "good champions" noensinne, og det er Arsenal anno 1998. Den fotballen dette laget spilte, den ånden de utviste, var noe som gjorde kampene virkelig spennende, engasjerende og dermed underholdende.

 

Dette bringer meg til kjerna av saken. Hvorfor skal Arsenal spille som om vi var Barcelona? Det ser ut som at for å spille som Barcelona, må man være som Barcelona. Kyniske, kjipe, arrogante, rett og slett heslige. Og det vil jeg ikke at Arsenal skal være. Tilgi meg om jeg er påståelig, om du ikke er direkte enig i det jeg skriver. Jeg setter ting på spissen. Men jeg mener virkelig dette:

Den fotballfilosofien som Barcelona leder an er ikke morsom. Den er ikke vakker, og den er ikke sympatisk. Og jeg vil ikke at Arsenal, verdens vakreste og mest sympatiske fotballklubb, klubben jeg elsker, skal falle ned i det samme hullet.

[Caribo]

Bra innlegg du har skrevet her, mkrwii

 

Nå er jeg ikke heeelt sikker på hva du mener med innlegget, men det er tydelig at du ikke helt liker at Arsenal prøver å spille som Barcelona?

Vi spiller vel ikke helt likt, men så klart mange ser likheten fordi det er to lag som dominerer i ballbesittelse og innehar mange tekniske gode spillere og i hovedsak baserer spillet på korte pasninger langs bakken og hurtige kombinasjoner og kontringsspill.

 

Selv om noen synes Barcelona spillere e.l. oppfører seg arrogante eller heslige (inkludert meg selv) kan man ikke påstå annet enn at de spiller fantastisk fotball til tider. Ja, det kan se kjedelig og kynisk ut når de triller ball i x antall trekk før det kommer en stikker og de begynner klikk klakk spillet. Vi skal også huske at nivået i den spanske ligaen er svært varierende. Men grunnen til de er såpass gode er jo fordi de pr. dags dato har et lag som er så himla ballsikkert og samkjørt at mange motstandere knapt får tak i ballen store deler av kampen og klarer ikke å stå i mot når de angriper på den måten.

Samtidig har de en ekstrem evne til å vinne igjen ballen når de mister den. Dette er en egenskap de garantert trener hardt på. Men som alle lag har også Barcelona svakheter og i perioder på Emirates i fjor og i år viste vi at de kan slås. De gambler nesten alltid med høyt press for å vinne igjen ballen, men etterlater seg store rom defensivt og de er heller ikke all verdens god på dødballer defensivt.

Det er kanskje ikke helt sammenlignbart, men jeg syns de ligner litt på Brasil på 80-tallet. Veldig ballsikker, korte pasninger og hurtige kombinasjoner offensivt.

 

Når det gjelder Arsenal innehar vi mye av de samme egenskapene, men vi ser at vi ikke helt er på Barcelona-nivå ennå.

Jeg syns også vi har vært fullt på høyde med Barca i perioder av disse 4 kampene siste to årene, men alt i alt har vi fått kjørt oss og det spesielt defensivt. Det har i perioder gått for fort rett og slett.

Jeg er enig i at kanskje vi prøver litt FOR mye med å spille på samme måte, men selv om vi kjører oss fast av og til har vi også hatt fantastiske opplevelser med måten Arsenal spiller. Jeg mener vi for eksempel er langt bedre enn Barcelona på kontringer og har vært og til tider er kanskje Europas beste på akkurat det. Samtidig er ingenting værre for et motstanderlag enn når de ikke får tak i ballen i lange perioder. Det syns jeg vi skal fortsette med i PL, men oppfinnsomheten i angrep må bli enda bedre og vi må bli enda mer effektive.

 

03/04-laget vårt er kanskje det beste vi har hatt gjennom tidene og da spilte vi kanskje litt mer "tradisjonelt" enn det vi gjør i dag, men mye av grunnleggende med ballbesittelse, hurtige kontringer og "slite ut" motstander var det samme den gang. Forskjellen er nok mer hvilket spillermaterialet vi hadde med kanskje hakket høyere kvalitet, effektivitet og genialitet.

 

Største problemet med Arsenal i dag er den defensive organiseringen og samhandlingen som tydelig funket bedre før. En evne til å spille ut et lag på mer enn èn måte er også noe som må utvikles.. Akkurat det er nærmest ikke-eksisterende. Så trenger vi kanskje enda en kvalitetsheving i spillertroppen.

Samtidig mangler vi litt vinnermentalitet og det lille ekstra for å meste de viktigste kampene og tippe det til vår fordel.

Vi kan fortsatt vinne ligaen, men exit i ligacup, FA cup og CL på 2-3 uker for andre eller tredje året på rad er tøft å takle. Et ligagull hadde garantert gitt denne troppen en enorm boost og gitt dem selvtilliten og vinnerviljen til å kapre flere trofèer.

 

Kanskje vi er i ei blindgate med Wengers filosofi å satse på unge spillere, men grunnlaget og tanken er egentlig genial. Måten å spille fotball på kommer derimot neppe til å bli noe særlig annerledes under Wenger. Selv om han kanskje bør utvikle spillet og organiseringen på banen enda bedre, er det ingen andre jeg heller vil ha til å lede Arsenal akkurat nå.

 

Fotball ala Barcelona eller boring, boring, Arsenal? Ja, takk begge deler, men vi må også mestre å gjennomføre begge deler!

I de siste årene har det vært litt halvveis.

[1Bergkamp0]

Problemet sånn som jeg ser det er at vi ikke klarer å spille slik vi vil for tiden, vil bringe opp et annet eksempel her: Tyskland under VM, folk sa TYskland var ferdige, at de gode gamle var borte, Ballack og Frings var to nøkkelspillere fra tidligere år som var borte. Plutselig viser de defensiv kraft fra en annen verden, kombinert med flotte kontringer, hvorfor kan ikke vi kontre som det? Vi som tømmer backene og hele laget frem hele tiden, hvorfor kan ikke vi sette fart på den måten? Skuffet over at jeg ikke ser kontringene fra tidligere år hvor vi hadde Ljungberg, Pires og Henry lenger, Arshavin, Nasri og Walcott burde kunne klare noe av det samme.