Jump to content

Var alt så mye bedre før?


Chaz

Recommended Posts

Jeg ligger her, med en rygg som er en sann plage, og synes strengt tatt litt synd på meg selv. Hva får jeg tiden til å gå med? Jo, en PC og masse bøker. Og mange av dem omhandlende Arsenal. Historiebøker om Arsenal. Historiebøker om Highbury. Og historiebøker om britisk fotball. Jeg mimrer. Fra min spede begynnelse som Arsenal supporter for over 42 år siden. Hvilke fantastiske opplevelser jeg har fått være med på. Faktisk talt både i form av oppturer og nedturer. Hvilken helt utrolig klubb jeg har fått gleden av å være forelsket i, elsket med, enkelte ganger hatet, men aldri vært utro mot.

 

Jeg husker fremdeles, som det var i går faktisk, det helt ubeskrivelige kicket det var å stå på North Bank på 70 tallet. Kulturen, kameraderiet, latteren, the fun, ja hele pakken. Adrenalinkicket vi fikk av å runne yidsen ut av North Bank, de vanvittige sangene, varmen under taket en iskald februar kveld. Flomlyskampene. Den spente følelsen når man forlot North Bank. Ventet noen på oss? Fotballen hvordan var så den? Fra det sublime til det helt gråeste av det gråe. Fra Liam Brady til Ray Hankin. Men vi elsket det likefullt. Skitne øl glass på Arsenal Tavern. Herlige lokale orginaler på Bank of Friendship. Og sild i tønne i St. Thomas Road 154. Man var ung, alt var gøy, og pinten kostet 27 pence!

 

Så kom 80 tallet. Ting ble tøffere. Både på tribunene og på banen. Selv på East Upper var det slåssing og faenskap. Maggie Tatcher var statsminister. Og det opplevdes spesielt, for å si det enkelt. Spranget fra å oppleve 57000 tilskuere mot City i en ligacup kamp på slutten av 70 tallet, til drøye 16000 mot samme klubb i ligaen bare 5-6 år senere var gigantisk. England på tidlig 80 tall var ikke for the fainthearted! Men det var lyspunkter. Vi så åpenbaringen. Chaz - Charlie Nicholas. Enigmaen som ALLTID scoret mot yidsen. Glasgow gutten som gjorde at halvparten av Nord-Londons frisører ble millionærer. Det var ikke bare doom and gloom.

Så kom Stroller, George Graham. Han gav oss troen igjen. Han gav oss stoltheten tilbake. Med ham kom spillere som Tony Adams, Micky Thomas og ikke mint Rocky Rocastle. Gud hvor jeg savner smilet til Rocky. Wembley 1987. Arsenal - Liverpool i ligacupfinalen. Chaz finest hour. To mål, og den første pokalen siden 1979. Vi danset hele veien fra Wembley til London N5!

Men selv om Arsenal nok en gang var på vei, så var det mye negativt omkring fotballen på Duran Durans tid; Heysel, Hillsborough og Bradford. Og det kunne fort ha skjedd på Highbury også!

 

Tiåret senere så kanskje de største omveltningene i Arsenals historie siden Herbert Chapman og hans gloriøse Bank of England team 60 år tidligere. Glitrende Arsenal triumfer under Goggen, PL og pengene kom. Noen forsvant også, de mest kjente i en brun kovolutt. Fra en nordmann til George Graham. Off you go,Stroller. In disgrace. Taylor rapporten kom også. Vi fikk ikke stå lenger. North Bank måtte vekk. Clock End som ståtribune også. Ikke helt greit, men høyst sansynlig nødvendig. Og Johnny Hoy og hans like ble etterhvert priset ut av Highbury. Kommersen tok over. I god, solid David Dein ånd. Han var også mannen bak DB10, Dennis Bergkamp. En gud på banen, if ever there was one. Og han var mannen bak kanskje den største manageren i klubbens historie, Arsene Wenger. Det står mellom Chapman og Wenger. Når, forhåpentligvis CL en gang blir vunnet, ja da er proffen størst.

Vi vant Cupvinnercupen i Køben. En fantastisk kveld sammen med fantastiske mennesker. Både på og utenfor banen. Men det største på 90 tallet var likefullt 3 mai 1998. Arsenal - Everton 4-0. For første gang siden 1953 hadde vi avgjort et ligamesterskap hjemme på vårt elskede Highbury. Ian Wright gikk amok, proffen gikk amok, og da Tony Adams satte den fjerde og siste inn, ja da grein både undertegnede og billettbossen så tårene trillet på North Bank Lower. Begrepet sublimt øyeblikk er på ingen måte sterkt nok!

 

Inn i et nytt tusenår, og kanskje den aller beste fotballen Arsenal noengang har spilt. Det Wenger, Tony, Thierry, Dennis, Paddy Robert, Fredrik, Kanu, Romfords Pele og alle de andre, ja til og med Sylvain Wiltord, vartet opp med, var ganske enkelt out of this world. Yidsen, og Mancsen ble rundspilt, ydmyket og latterliggjort av et lag som til tider var helt hinsides alt annet fotballverdenen hadde sett. Det var godt å være Gooner. Til og med supporterne til det nyss forannevte måtte ydmykt krype til korset og innrømme at jo; det var noe helt, helt spesielt det Arsenal presterte. Det største øyeblikket var nok når Paddy satte inn 2-1 målet mot Leicester i 2004. Vi var immortals. Vi var unbeatable. Glorious and magnificent.

Så flyttet vi. 93 års historie på Highbury, var nettopp det, historie. Og for en måte å gå ut på; komme tilbake mot Wigan, vinne 4-2 og et Thierry hat-trick på toppen. Mens yidsen satt på dass på Upton Park og røk ut av den kommende CL. Mer korrekt og symbolsk går det ikke an å gjøre det!

Siden vant vi en FA Cup til, vi flyttet til Ashburton Grove, et fantastisk stadionanlegg, et anlegg som er en hyldest til alle de fremsynte ledere, managere og spillere som har vært på Highbury, fra Sir Henry Norris til David Dein, fra Bob Wall til Ken Friar, fra Herbert Chapman til Arsene Wenger, fra Alex James til Dennis Bergkamp, fra Joe Mercer til Tony Adams, og fra Ted Drake til Thierry Henry. Men etter det så har det sagt stopp. Mange fantastiske enkeltkamper, men ingen titler. Kommer Arsenal igjen? Selvsagt. Det er bare et spørsmål om når. All Arsenal historie viser at det er ups and dows. I rik forbrødring. Det skal nemlig ikke være lett å være Gooner. Og vi gjør det ALDRI lett for oss selv. Men Arsenal kommer alltid tilbake, ALLTID!

 

Det har vært en vanvittig flott reise gjennom 42 år, og som sagt; nedturene har vært like mange som oppturene, de går hånd i hånd, but by god; I`m proud to be a Gooner! The best of times, with the best of people, at the best of places! Jeg virkelig ELSKER denne klubben.

 

Om jeg har blitt bedre i ryggen? Nei, men det gjorde vanvittig godt å få tastet ned disse tankene og følelsene! ;)

Link to comment
Share on other sites

Fantastisk bra skrevet!

Du kildrer på en slik følsom måte, at man nesten føler man er tilstede under hendelser du beskriver opp igjennom historien.

Tommel opp!

 

Du skulle hatt en egen tråd, hvor du tok deg tid til å skrive om opplevelser og inntrykk fra dine 42år som "gooner". Få som har den innsikten på ulike plan som supporter, som nettopp du besitter.

Det hadde vært lærerikt, innholdsrikt, og ikke minst; det hadde satt litt ekstra krydder på forumet.

 

God bedring!

Link to comment
Share on other sites

Fantastisk bra skrevet!

Du kildrer på en slik følsom måte, at man nesten føler man er tilstede under hendelser du beskriver opp igjennom historien.

Tommel opp!

 

Du skulle hatt en egen tråd, hvor du tok deg tid til å skrive om opplevelser og inntrykk fra dine 42år som "gooner". Få som har den innsikten på ulike plan som supporter, som nettopp du besitter.

Det hadde vært lærerikt, innholdsrikt, og ikke minst; det hadde satt litt ekstra krydder på forumet.

 

God bedring!

 

Takk for det, Paddy. Ja, kanskje en slik tråd kunne vært noe? Kanskje ikke bare fra meg, det er tross alt mange på dette forumet som har lang fartstid som Goonere. Det kunne vært artig. Det som er viktig å forstå er på mange måter fotballen, og ikke minst samfunnet som sådann, har forandret seg i løpet av disse drøye fire ti-årene. Fra drittskitne glass på pubene, en på trynet, lite penger, men masse, masse moro, til dagens glans og polerte spillere, og ikke minst milliarder av euro, kroner og pund.

 

En slik tråd må ikke bli "politisk korrekt". Den må omhandle det man opplevde. I sin samtid. Lad kulturen på 70 tallet. Faenskapen, arbeidsløsheten, død og dritt på 80 tallet. Til PL, pengene, gull og glitret og "win at all costs" som man opplever i dag. Jeg savner nødvendigvis ikke de skitne ølglassene, men i dagens fotball så er det likefullt noe fra "de herrens glade dage" som jeg savner.

 

Dette står til særdeles !!

 

Thanks mate! ;)

Link to comment
Share on other sites

Det å trekke frem tanker, erfaringer, og følelsene bak opplevelsene fra ulike ti-år, det hadde sikkert mange satt pris på i dette forumet. Og; det er flere som har meget god fartstid og mange opplevelser som kunne beriket forumet på en ypperlig måte, og du er absolutt en av dem.

 

Det å få frem en tid, som er så langt unna det den er idag på flere måter, kunne gitt de "nye" og "unge" (og oss midt i mellom) et annet syn/fått brikker til å falle sammen på klubbens historie og kultur på godt og vondt.

 

Som du skriver:

 

En slik tråd må ikke bli "politisk korrekt". Den må omhandle det man opplevde. I sin samtid. Lad kulturen på 70 tallet. Faenskapen, arbeidsløsheten, død og dritt på 80 tallet. Til PL, pengene, gull og glitret og "win at all costs" som man opplever i dag. Jeg savner nødvendigvis ikke de skitne ølglassene, men i dagens fotball så er det likefullt noe fra "de herrens glade dage" som jeg savner.

 

Håper du tar deg tid til å sette igang en slik tråd etterhvert, så kan andre følge på med sine "opplevelser og erfaringer" som supportere i gamle dager. Jeg har kun opplevd dagene fra midtden av 80-tallet, og det er fasinerende å se utviklingen og forskjellen frem til idag på de ulike arenaene. Likevel; skulle gjerne hatt mer "innfyll" fra disse tider på ulike områder, og også i mange år før det.

Alt har sin sjarm, og alt har påvirket oss til å bli det vi er idag.

Link to comment
Share on other sites

Jeg skal gjerne dele litt "erfaringer" fra min "karriere" som Gooner. Det hele startet i 1969. Om våren. Da Arsenal røk på trynet i Wembley gjørmen i Ligacupfinalen. 1-3 ble tapet for Swindon, som dengang lå i 3 divisjon. Tilsvarende League one i dag. Det året rykket de opp, i år rykket de ned. En av grunnene til at jeg valgte Arsenal, var at alle lo av klubben etter det flaue finale tapet. Hovedgrunnen var nok strengt tatt at faderen hadde blitt Gooner da han var stasjonert på North Weald like nord-øst for London under 2 verdenskrig. I RAF. Og han benyttet helgepermen, når det var mulig, til å enten å stikke innom White Hart Lane for å se Arsenal, eller Stamford Bridge for å se Chelsea. Han valgte heldigvis til slutt de røde. Vi hadde sett mye fotball sammen her hjemme, og da gjaldt det Viking, ja faktisk hadde jeg sett Viking fra jeg var 3 år, altså 9-10 år før jeg ble Gooner. Grunnen til det? Det var norsk fotball som var tilgjengelig. Det var først senere i 1969 at vi for første gang hadde tippekamper på norsk TV.

 

Min første kamp live kom i double sesongen 1970/71. Jeg var 14 år og på tur til London med foreldre mine. Faderen jobbet i Braathen SAFE og hadde fikset billige (gratis tror jeg pinadø) flybilletter med det nå nedlagte amerikanske flyselskapet PanAm. Vi bodde innledningsvis på et hotell som het The Duchy. Faderen var aller mest fornøyd med at de to norske revykongene Jens Book Jensen og Dag Frøland bodde på samme hotell! De skulle snappe opp nye ideer til nye oppsetninger på Chat Noir. Og hva bedre å gjøre det enn i teaterby nummer en; London? Han og Book`n hadde en tynn en, eller flere muligens, i baren om kveldene. Book`n var forøvrig Stabæk fan! Etter et par-tre dager flyttet til vi så Hotel Cumberland som ligger på Marble Arch, og er still going strong den dag i dag. Et smått lukseriøst hotell den gangen, noe det også er fremdeles. 14 åringen var både fornøyd og imponert. Dette skjedde på tirsdagen i påskeuken. Samme kveld var faderen og undertegnede på tur. På tuben opp til Highbury! Moderen var ikke interessert, så hun ble igjen på hotellet.

 

Undergrunnen var den samme som i dag, noget mer sjabby vognsett, mer sot og skitt på veggene, men i det store og hele det samme, men med et solid unntak, du kunne røyke hvor som helst og når som helst! I vognene, utenfor vognene, i tretrappene, ja hvor som helst. At det ikke ble mer branner på undergrunnen enn det ble er et under!

 

Og det som møtte meg/oss når vi kom ut fra Arsenal Station, det kan jeg kjenne på LUKTEN den dag i dag! Det som er litt merkelig er at selve kampen mot Coventry, som Arsenal vant 1-0, kan jeg ikke huske det plukk i fra! Det som dog sitter igjen i minnet, var den vanvittige banningen fra voksne mannfolk, samt røyken fra alle tilskuerne som nærmest lå som London tåka over banen. Også husker jeg de fantastiske flomlysene foran på kantene på East og West stand. De var jeg mektig imponert over. Jeg hadde aldri sett noe lignende. Men en ting husker jeg, det enorme gledesbrølet da dommeren blåste av kampen. Vi var fornøyde både faderen og jeg, vi var på vei mot The Double! ;)

Link to comment
Share on other sites

Det jeg faktisk husker best fra den første turen var bilene! Som enhver normal 14 åring var jeg bilinteresert. Har vært det siden, faktisk. London var en helt annen verden enn Stavanger når det gjaldt biler! Rolls-Royce, Bentley og Jaguar E-type. Nesten hvor enn man snudde seg. Jeg så til øyet ble stort og vått. Og kanskje stiligst av alt, en Probe 16. Den orginale bilen fra klasikkerfilmen "A clockwork orange". Regisert av Stanley Cubrick. Bilen stod utenfor The Dorchester Hotel i Patk Lane. Dette var under selve innspillingen av filmen, og ingen av oss hadde peiling hverken på biltypen eller filmen før et år etterpå, da jeg så filmen, to år for ung (18 års grense). Men gud hvor stilig den bilen var. Og filmen var jo noe for seg selv også! ;)

Link to comment
Share on other sites

Jeg kan ikke skryte på meg å ha opplevd Arsenal i fire ti-år - det er faktisk bare 2. Det startet en høstdag i 1990 - og for en sesong det ble. Dog var jeg bare 7 år...

 

Jeg kjenner at dine skildringer gjør at jeg vil reise tilbake i tid. Oppleve den tiden hvor engelsk fotball var nettopp det - engelsk fotball. Tidene forandrer seg, og det er veldig godt for en som meg å lese slike skildringer som du kommer med. Og når de i tillegg er så godt skrevet, ja da fortjener det ikke bare en egen tråd på forumet - men en egen spalte i TGP! Og det er min dønn ærlige mening.

Link to comment
Share on other sites

For et fantastisk innlegg Chaz. Dette er uten tvil årets beste. Fikk samme følelsen som når jeg leste Fever Pitch første gang. Det er helt utrolig hvor mye fotballen og alt rundt har endret seg i løpet av 40 år

Link to comment
Share on other sites

Herlig Chaz. Akkurat nå begynte jeg å mimre over Highbury

og mine gode stunder der.

Pølser,den herlige atmosfæren Highbury hadde og ikke minst STEMNINGEN som jeg savner.

 

Men savner faktisk også den mindre glamorøse tiden med Davis,Talbot,Adams ,Champagne Charlie,Mariner osv. Var en flott tid.

 

Highbury hadde mye å by oss supportere som flotte Emirates ikke helt har klart.

Det beste innlegget jeg har lest på en god stund.

Takk Chaz!

Link to comment
Share on other sites

(..) Da Arsenal røk på trynet i Wembley gjørmen i Ligacupfinalen. 1-3 ble tapet for Swindon, som dengang lå i 3 divisjon. (..)

 

og vi fikk dacapo i vinter mot Birmingham... <_<

ja Swindon er bare et av mange bisarre og kontroversielle tap Arsenal har prestert opp gjennom historien; cardiff 1927, Newcastle 1932, Ipswich 1978, West Ham 1980, Valencia 1980, Luton 1988, Zaragoza 1995, Galatasaray 2000, Liverpool 2001, Barca 2006... og nå altså Birmingham. Ingen klubber er i nærheten av noe sånt. Det ser ut som dette er en del av Arsenal-"pakka", noe vi må leve med som supportere. Men aldri så galt at det ikke er godt for noe. Når oppturene først kommer, smaker de ekstra godt! ;)

 

for øvrig takk for et fantastisk åpningsinnlegg Chaz. Et av de beste noen gang her inne. Utrolig bra oppsummering av 40 års rik historie på så begrenset plass! Og jeg har jo selv vært med nesten hele veien her, ble selv Arsenal supporter våren 1970. Gjenkjennelsesfaktoren er høy!

 

og til slutt god bedring med ryggen!

Link to comment
Share on other sites

Og noen dårlige minner fra Higbury, som popcorn med ekkel sirupaktig skvip på...

 

 

Og stanken ved pisserenna på gamle North Bank...

 

Takk for flott innlegg, Chaz. I det siste har jeg blitt mest trist av å lese på forumet. Nå ble jeg glad.

Link to comment
Share on other sites

Herlig Chaz. Akkurat nå begynte jeg å mimre over Highbury

og mine gode stunder der.

Pølser,den herlige atmosfæren Highbury hadde og ikke minst STEMNINGEN som jeg savner.

 

Men savner faktisk også den mindre glamorøse tiden med Davis,Talbot,Adams ,Champagne Charlie,Mariner osv. Var en flott tid.

 

Highbury hadde mye å by oss supportere som flotte Emirates ikke helt har klart.

Det beste innlegget jeg har lest på en god stund.

Takk Chaz!

 

 

Å ja, hva med de to målene til Talbot mot L`pool i 3-1-seieren på fullsatt Highbury? Nesten like mange folk som på Ashburton Grove! Jeg gleder meg til nye store øyeblikk, som da Ramsey senket Man U i år. Eller når Wilshere markerte seg mot Barca i mesterligaen. Jeg er virkelig spent på hva Wenger går for i sommer. Om vi så går hele sommeren uten forsterkninger, er det helt greit. Får vi bare spillere friskmeldte (Vermaelen, Fabregas, Van Persie), så er jeg mer enn fornøyd!

Link to comment
Share on other sites

Er ikke av samme kvalitet som Chaz, men blei virkelig inspiret av å lese hans innlegg. Er er mintt første møte med Arsenal ;) :

 

 

Mitt første møte med Arsenal kom, den siste sesongen på Highbury. Da hadde jeg mast på fattern om Londontur, helt siden planene om ny stadion så dagens lys. Det var siste mulighet og en av de siste hjemmekampene for sesongen. Hjemme mot West Bromwitch, 15 april 2006.

 

Den lørdagen er en dag som jeg aldri kommer til å glemme. Det var påsken og vi hadde vært i London siden onsdagen, om jeg ikke husker feil. Mamma hadde dratt med meg og rest av gjengen rundt på alle mulig severdigheter som var i London, jeg må innrømme at det ikke var noe annet en kampen, som sto i hodet mitt og alt annet var uvesentlig. Derfor var det en meget spent kropp som stilte til frokost klokka 07.00, lørdags morra. Trøtt var jeg, men det var intet hindrer.

 

Highbury var et helt eventyrlig syn, endelig var jeg kommet til mitt «mekka». Å se Highbury, hadde lenge bare vært noe jeg drømte om og bare hadde sett på bilder, men nå var jeg der. Etter å ha bare stått å sett på stadion en liten stund, var det tid for å kjøpe min første ekte Arsenal drakt. De jeg hadde fått før, var bare falske, kjøpt på marked i Gran Canaria til 15 euro. Så dette var et av mange mange stor øyeblikk den dagen. Ingen av oss viste helt hvor man kjøpte supporter artikler, så vi måtte spørre en innfødt, han pekte mot et lite hus, 50 meter opp i gata der. Jeg valgt meg Fabregas, med nummer 15 på ryggen, som var hans daværende nummer og lille bror fikk Henry.

 

Da vi kom inn på stadion anlegget, fikk vi utdelt hver vår oransje T-shorte, med DB 10 på. Etter å ha kjøp kampprogrammet skjønte vi at dette var «Dennis Bergkamps day». Hele stadion var derfor ikledd oransje T-shorter før kampstart og jeg var igjen på kanten til å klype meg selv i armen, for å sjekke at situasjonen enda var virkelig.

 

Kampen var ikke av de største og typisk nok spilte Henry(den store helten min) sin dårligste kamp for sesongen og blei bytta ut etter 63 minutter. Kampen ente 3-1, med en fantastisk Bergkamp scoring i det 89 minutt, som også sikret 3 viktig poeng i kampen om 4. plassen.

 

Etter kampslutt satt jeg meg ned og så stadioen tømme seg for folk, samt at jeg prøvde å fortøye mine første virkelig inntrykk av Arsenal.

Link to comment
Share on other sites

Archived

This topic is now archived and is closed to further replies.

×
×
  • Create New...