Scrapbooks

[Chaz]

Når man blir eldre, da går man tilbake i "barndommen". Dvs. for mitt vedkommende så har jeg begynt å rote litt i gamle scrapbooks. Noe jeg holdt på med on-off fra slutten av 70 tallet og frem til slutten av 90 tallet. Jeg går inn på midten av 80 tallet, 84/85 sesongen, for da er det tydelig at jeg begynte å få en viss struktur på det hele. Det er utrolig artig å gå gjennom alle disse avisutklippene. Den gangen hadde vi en TV kanal, statskanalen, og var happy om vi fikk sett Arsenal 3-4 ganger i løpet sesongen. Informasjonen fikk vi i hovedsak via BBC radio, engelske aviser og The Gunners Post. Jeg hadde fast rutine med å kjøre ut til Sola flyplass hver søndag for å få ferskest mulig aviser etter lørdagens ligarunde. Et godt utvalg av søndagsaviser ble kjøpt, kampreferater og annen interessant info ble klippet ut, og behørig limt inn i dertil tilhørende bøker. Hva kan man så trekke ut av sesongen 84/85? Det startet rimelig bra, etter 10-11 kamper ledet vi faktisk 1 divisjon, etter blandt annet å fullstendig rundspilt Liverpool på Highbury, litt over 50000 tilskuere, sesongens høyeste tilskuertall, fikk se Arsenal vinne 3-1. Men så, i månedskifte oktober/november gikk det meste pearshaped. Tap for West Ham, Oford i ligacupen og United i løpet av en uke satte standarden for resten av sesongen. FA cupen røk vi ut av i 4 runde, for York av alle ting! Personlig så var jeg på 3 runde kampen mot Hereford ute på bondelandet rett ved grensen til Wales. En Ford Anglia med 6 mann i hele veien fra Bournemouth! Det er trangt og langt! Hissige bondetamper som absolutt ville slåss, og en kamp som endte 1-1. Kaputt bensinslange på hjemturen. Det var en laaaaaaang tur for et uavgjort resultat og konstant trussel om bank! :-) Vi vant heldigvis omkampem 7-2 i en kamp hvor Charlie Nicholas tidvis var brilliant.

 

Den sesongen greide vi å tape hjemme for yidsen, men vant heldigvis på WHL. Og som vanlig så scoret Charlie mot naboen. Ellers? Tja, nok en gang så avkreftet Liam Brady at han var på vei tilbake fra Italia. Vi hadde et snitt på drøye 31000 tilskuere, noe som faktisk var bra på 80 tallet. Jeg leser nå at både Celtic og Ranger oooop north hadde under 10000 tilskuere på enkelte kamper.

 

Dette var en tid med MYE dritt på tribunen, og ikke bare i Hereford. Sesongen sluttet på verst mulig måte; brannen i Bradford krevde 56 liv, en helt vill riot fant sted i Luton da Millwall kom på besøk, en 14 årig gutt som var på sin første kamp ble drept under ville scener i en kamp mellom Birmingham og Leeds, før det hele avsluttet med Heysel tragedien. Til de grader en ymse sesong, nei rett og slett en drittsesong.. Men jeg fortsatte å følge Arsenal. Vi endte på 7 plass i ligaen, Everton vant 1 divisjon suverent. En 17 år gammel Norman Whiteside sørget for at United vant FA cupen mens Norwich vant ligacupen samtidig som de rykket ned i 2 divisjon.

[Chaz]

Så var vi kommet til sesongen 85/86. En sesong som åpnet med nyhetene om at Arsenal hade kapret den 15 årige vietnamesiske båt-flyktningen Chien Ha. Samt at Graham Rix hadde mistet kapteinsbindet. Sesongen ble avsluttet med at George Graham signerte on the dotted line som ny manager. Graham kom vi til å høre mye fra, Chien Ha hørte vi aldri noe mer om. Underveis i sesongen, i mars, sa Don Howe opp på dagen. Han fant det lite tilfredstillende at styret flørtet med Terry Venables. Arsenal og det sportslige? Hmmmmm. The song and dance club styrte showet. Enkelte ganger var det flere spillere på nattklubb et det var på treningene. Alkoholdunsten var kraftig under enkelte morgenøkter. Men vi så også konturen av "nye Arsenal". Niall Quinn, David Rocastle og Martin Hayes fikk sine debuter denne sesongen. Gus Caesar og! Tilskuermessig var det håpløst, et snitt på under 24000 gjorde at dette var den sesongen med minst tilskuere siden 1 verdenskrig.Høyeste tilskuertall kom mot yidsen i en 0-0 kamp foran 45109 sjeler. Trøbbel på tribunene var det fremdeles. Under en FA youth cup kamp mot Millwall på Highbury var det 800 tilskuere og 110 poliser! Det hagla med glass og dritt i gatene rundt Highbury. Vi havnet nok en gang på 7 plass. Liverpool tok the double. Oxford, av alle, vant ligacupen. Oxford var den gang eiet av mediamagnaten Robert Maxwell. Triks og fiks kultur av verste sort. Senere gikk han hen og druknet i Middelhavet. Ryktene går fremdeles....

 

Ellers så var Charlton mye i media denne sesongen. I en høstkamp fikk tilskuerne et skriv delt ut ved ankomst. Etter neste kamp flytter vi til Selhurst Park, og blir leietakere av Crystal Palace! Klar beskjed fra styret. Ingen, absolutt ingen visste noenting på forhånd. Neste kamp, mot Stoke, ble en sit-in av dimensjoner! Men ingenting nyttet, neste kamp ble spilt på Selhurst Park. Protestaksjonene var heftige og mange, men det gikk mange år før The Addicks var tilbake på The Valley. Men utrolig nok, med nesten ingen tilskuere, boikott fra supporterne og hele pakken, så greide faktisk talt Charlton denne sesongen å rykke opp på øverste nivå. Tidenes prestasjon av Lennie Lawrence og hans spillere? Ikke umulig det, nei! Tilskuersnittet på Selhurst Park var nede i drøye 3000. Alt det styre og eiere greide å komme unna med på 80 tallet!

 

Ellers så var det også TV streik blandt klubbene denne sesongen. Nesten et halvt år gikk uten fotball hverken på BBC eller ITV (ingen SKY den gangen). Klubbene var til de grader misfornøyde med payouten. En av hovedpersonene blandt klubblederne? Nettopp, et rimelig nyansatt styremedlem i Arsenal; David Dein. Han fikk til mye etterhvert. Som en kuriositet kan det nevnes at da David Dein kjøpte seg inn i Arsenal betalte han 300.000 pund for 16.67% av aksjene. Klubben var altså verdt 1.800.000 pund. Oh how things have changed....

[Charlie George]

Bra skrevet Chaz!

 

Selv om mine gamle aviser og TGP bare går tilbake til 90-91 sesongen, så er dette alltid stas å ta frem disse igjen. Det sammer gjelder gamle VHS-filmer fra 86-87 sesongen der ligacupen ble vunnet. Gamle minner skal aldri kastes her i gården. Kanskje jeg heller skal bruke mer tid på George Graham-tiden enn dagens Arsenal?

[Chaz]

Så kom Stroller. Eller Gaddafi, eller Hitler. Kjært barn har mange navn. George Graham startet i hvertfall manager karrieren på Highbury sommeren 86. Det startet bra med en 1-0 seier over United foran drøye 41000. My man Chaz scoret vinnermålet i det 80 minutt. Og Charlie feiret sånn som Charlie pleide å feire, på Stringfellows med en 19 årig skjønnhet på fanget. Baksideoppslag så det suste i den britiske pressen på mandagen. Siden begynte det å gå trått, periodevis fryktelig trått. I slutten av september, etter 8 spilte kamper lå vi på en 15 plass med 9 poeng. Mål så vi knapt; 5 scorede på 8 kamper. Men vi ikke sluppet inn mer enn 5 heller. Nest nederst lå forresten et visst lag fra Salford med 4 poeng. Men så skjedde noe; i løpet av 2 1/2 måned var Arsenal totalt revitalisert, målene føk inn, left, right and center, og 15 november hadde vi inntatt tabelltoppen. "The Arsenal are back, the Arsenal are back" runget både på North Bank og resten av Highbury. George begynte å bruke ungdommen og det meste gikk vår vei. Tabelltoppen holdt vi frem til slutten av januar. Jeg fikk med 4 runde kampen i FA cupen mot Plymouth. En kamp med en helt fantastisk stemning. De grønnkledde fra sydkysten hadde med nærmere 10000 supportere, som sammen med 30000 Goonere laget en vanvittig stemning. Arsenal vant 6-1, Viv Anderson scoret to, og David Rocastle var verdensklasse. Magisk.

 

Men så kom februar og mars, og da tenkte vi ikke på annet enn Littlewoods Cup, ligacupen blandt kjente. Underveis til semifinalen hadde vi sått ut Huddersfield, City, Charlton og Forest. Mest problemer hadde vi faktisk med Huddersfield. I semien var det så klart for Tottenham. THE ENEMY. Første semifinale mot yidsen siden slutten av 60 tallet. Blod og adrenalin kokte! Første kampen på Highbury var en skuffelse. Clive Allen scoret kampens eneste mål. Returoppgjøret ble spilt 1 mars. Og nok en gang scorte Allen. I pausen informerte speakeren på WHL om hvordan yidsen skulle skaffe seg billetter til finalen. What fuckin` dork! Det inspirerte Goonere både på banen og på tribunen til ekstrem innsats, og etter mål av Quinn og Anderson så bar det mot omkamp Avgjørelsen hvor den skulle spilles ble avgjort med myntkast i midtsirkelen direkte etter kampslutt. George Graham så opp på Arsenal fansen i svingen og pekte ned på midtsirkelen. Arsenal fansen brølte, vi hadde ikke tenkt å tape på WHL. 4 januar hadde vi nemlig også vunnet 2-1, da i en ligakamp. Og hvilken jævla rysare det ble 3 dager senere. NOK EN GANG scoret Clive Allen det første målet. Men utover i 2 omgang kunne du bokstavlig talt se Spurs spillerne skjelve. Det trøkket som Goonerne skapte i svingen i 2 omgang har knapt nok WHL opplevd hverken før eller senere. NÅ skulle naboen drepes! Først scoret Ian Allinson som hadde kommet inn for en skadet Chaz, deretter, etter vanvittig Arsenal trøkk, satte David Rocastle inn vinnermålet på overtid. Scenene, både på tribunen og banen etter denne vanvittige triumfen var ganske enkelt makakause. Jeg får ståhår HVER GANG jeg trar frem den videoen. Magisk er tidenes understatement. Og som en liten icing on the cake, Clive Allen scoret 49 mål den sesongen, men vinner på Wembley ble han ikke! :-)

 

Så ventet vi en måned; 5 april var det klart for Arsenal - Liverpool i finalen på Wembley. Min første live kamp på Wembley. Ian Rush hadde scoret godt og vel 140 mål for Liverpool frem til denne kampen, og ALDRI tapt når han hadde scoret. Gjett hvem som scoret kampens første mål? Jepp, Ian Rush. But did we care? Nope. Først satte Charlie ballen i stanga, før han etterhvert satte returen i mål. Utover kampen tok vi mer og mer over. Liverpool satte innpå Kenny Dalglish, vi satte innpå Perry Groves! Gjett hvem som var det beste innbyttet. Lille rødhårede Tin-Tin selvsagt. Han rett og slett rn Liverpoolforsvaret ragged, og var mannen med pasingen til Charlie Nicholas vinnermål. Dette var Chaz finest hour i Arsenal drakten. Kennty Sansom mottok pokalen, vi dro opp til N 5 og hadde en herlig fest. THE ARSENAL var virkelig back! :-)

 

Resten av sesongen fislet på en måte ut, selv om vi hadde flere fine seiere etter finaletriumfen. Vi endte på en grei 4 plass i serien, plassen bak yidsen. Everton ble seriemestere. Og lo and behold, Coventry slo yidsen i FA cup finalen. Vi røk ut i kvarten, hjemme mot Watford, i en særdeles kontroversiell kamp. En kamp der både dommer og Watford manager Graham Taylor ble beskyldt for både det en og det andre. Men ok, så lenge yidsen greide å tryne for Coventry av alle ting i finalen på Wembley, så får vi leve med den exiten.

 

På tribunene var det roligere denne sesongen, det var fremdeles trøbbel, mye og, men ikke slike scener som vi hadde sett de foregående årene. Maggie Thatcher og henne konservative regjering hadde bestemt seg for å "ta" fotballen, og gjorde alt i sin makt, mye av det helt på trynet forøvrig, for å stoppe volden.

 

Tilskuersnittet vårt gikk opp til drøye 29000, og den kampen som trakk mest var et 0-1 tap mot Liverpool i mars. 47777 tilskuere var innenfor portene. Det var på mange måter det tapet som satte en stopper for tittelplanene våre. Men UANSETT, Arsenl var tilbake! :-)

[termax]

Så var vi kommet til sesongen 85/86.

Min debutsesong på Highbury. 28. dec Arsenal - QPR 3-1. For de som leser norsk krim, kan det nevnes at Fredrik Skagens antihelt, falskmynteren Morten Martens, var tilstede på samme kamp. Turistbuss nesten fram til inngangen på West Lower. Restricted View (satt halvveis bak en betongsøyle). Kjempeopplevelse allikevel!

 

God mimring.

[RP7]

Dette drar frem så utrolig mange morsommme minner Chaz. Øret limt mot en radio grunnet dårlig og skurrende radiosending fra BBC. Aviser som ble kjøpt i samme sekund som de kom ut. Kampreferater som ble nøye analysert uten å ha sett kampen, men fantasien prøvde å rekonstruere hendelsene ut i fra hva som var skrevet. Diskusjoner med venner over hele landet om hva som egentlig skjedde i klubben og mye mye mer.

 

Jeg var for ung til å reise over og fikk ikke oppleve perioden live. Men, jeg husker noen av disse kampene vel så godt som jeg husker de jeg faktisk har sett senere. Noen av opplevelsene har nesten vært sterkere fordi ventingen på oppdateringer og lidelsen over å ikke vite hva som egnetlig skjedde var så stor. Jeg er glad for at vi i dag kan få med oss alt som skjer, men samtidig så er det litt vemodig at det ikke er noen hemmeligheter igjen. Spillerne var mytiske personer som levde i parallellverden og som man kun fikk høre rykter om. De var stjerner som var like langt unna mitt liv som polarstjernen er i dag. Nå kan ikke spillerne bevege seg en millimeter utenfor sitt hjem uten at hele verden vet det. Litt av det mystiske og fascinerende er borte, samtidig er gleden over å kunne se alt, høre alt og lese alt meget stor.

 

Keep it coming Chaz, dette var en meget god start på dagen.

[Orakelet]

For en som ikke har opplevd dette, er dette fantastisk morsom lesning. Skriv en bok, Chaz!

[Chaz]

87/88. Det var sesongen da "should I stay, or should I go" omhandlende Chaz pågikk hele høsten. Det var Celtic, Spurs, Leeds, og det var Rennes. Det ble til slutt Aberdeen i januar 88. For 400000 pund. Jeg var lei meg da! Han var kongen min, helt siden han kom i 1983. Leverte han? Både og. Når han var on-song så var ham vanvittig god. LIgacupfinalen i 87 var hans, og hans alene. Og så scoret han nesten alltid mot yidsen. Joda Charlie Nicholas var tidvis VIRKELIG King Charlie. Og så hadde han draget på damene. Spesielt på Stringfellows.

 

Dette var også sesongen hvor sagaen om "Erik the Viking" fikk vanvittig dekning i norsk presse. Da Arsenal supporteren Erik Thortvedt overbeviste alle om at han var god nok for oss. De eneste han ikke overbeviste var spillerforeningen! Jeg skulle vite, det var nemlig undertegnede som tipset Arsenal om Erik. Etter en karriere i Madla, EIK og Viking, og skuddet til Per Egil Ahlsen i cupfinalen i 84, ville Erik ut. Etter et treningsopphold hos yidsen ble det Tyskland og Borussia Moenchengladbach. Men der ble det benken. Hverken Lukic eller Rhys Whilmot ville signere, Goggen var kjip på pundene må vite! Jeg tok kontakt med Kevin Connolly, sportredaktør i Islington Gazette og programredaktør i Arsenal. Han brakte ordet videre. I Gazetten 21 august stod følgende skrevet: "The story started last month. I took the phone call that started it. That was on the afternoon of thursday, july 9. Norwegian Gunners fan Jorn Brekke phoned me to say that Thorstvedt was unhappy at only beeing number two keeper at Borussia Moechengladbach and wanted a move - preferably to EnglandWould Arsenal be interested?" Litt tid gikk, men i oktober ringte Erik, om jeg kunne hoste opp noen bilder av potensielle lagkamerater. Avgårde til Tyskland føk Arsenal Handbook fra sesongen før med bilder og det hele. 19 oktober var Erik på plass i London, tidsnok til å se oss banke naboen 2-1 på WHL. Thorstvedt overbeviste på treningen, og George var klar til å punge ut til tyskerne. Men det måtte søkes om arbeidstillatelse. Og her sa Home office butt nei. Etter å ha konferert med spillerforeningen. To ganger til ble det søkt, men like umulig var det hver gang. Spillerforeningen vernet om sine, utlendinger utenfor EU skulle fanken i få spilletillatelse i engelsk liga. At andre fikk nettopp det betydde ingenting. Erik skulle ikke i mål i Arsenal! Resten av historien vet vi, Thorstvedt dro til IFK Gøteborg før yidsen var neste stopp. Da fikk han arbeidstillatelse.

 

Dette var også sesongen Millwall tok seg en svipptur over Themsen og opp til London N5. I 3 runde i FA cupen vant Arsenal 2-0 over gjengen fra dokkene. Det var hverken kampen eller resultatet det ble snakket om etterpå. Islington lå nemlig delvis i ruiner. Både Arsenal Tavern og Plimsoll Arms ble smadret til det ugjengkjennelige. Undergrunnstog ble smadret, 40-50 ble sendt på sykehus, og langt over 100 personer ble arrestert. Millwall gikk ganske enkelt totalt bananas. I debatten etterpå var det SERIØSE tanker om å kaste Millwall ut av fotballen en gang for alle. Men la det være sagt, både The gooners og The Herd gav igjen så holdt. Millwall skulle ikke bare komme her og komme her! Uansett så Islington ut som en krigssone etter kampen.

 

87/88 var også den aller siste sesongen med megatilskuertall på Highbury. Hele fire kamper hadde over 50000 tilskuere. Det startet med 54703 i åpningskampen mot Liverpool, Deretter kom det over 100000 i løpet av en halv uke. Først var det 54161 i 5 runde kampen i FA cupen mot United. En kamp vi vant 2-1, og hvor Brian McClair bommet på straffe i sluttsekundene. Skotten ble til de grader mobbet av Nigel Winterburn etter bommen til North Banks vanvittige glede. Der og da ble Nutty en kultfigur. Fire dager senere var Everton besøk i andre kamp i semifinalen i ligacupen. En 3-1 seier medførte 4-1 sammelagt og en ny Wembley tur, denne gang mot Luton. Mer om den etterhvert. På tribunene var det nå 51148. Det aller siste 50000 kampen på Highbury kom mot Forest i kvartfinalen i FA cupen. Vi tapte 2-1 foran 50157 tilskuere.

 

Og så var 87/88 sesongen med Gus, Wembley, ligacupfinale igjen og en tippegevinst. Det ble mange turer på meg i denne perioden, og selvsagt skulle vi på ligacupfinalen. På fredag var det avgårde Kåre. På lørdagen var Helge Nordli og jeg oså Charlton - Newcastle. Charlton vant 2-0. På veien ut fra Selhurst Park fikk vi meg oss at både Derby og Liverpool hadde vunnet. Dermed hadde jeg de 3 sikre på tippesystemet mitt inne. Jeg tippet en god del på den tiden. Men mer tenkte vi ikke på det, da vi dro rett opp til Highbury for noen pre-finale pints. finalen gikk nemlig nok en gang på søndag. Da vi kom ned til sentrum igjen kjøpte vi søndagsavisene som jo var på gata like før midnatt. Helge dro til sitt hotell, jeg til mitt, hor Thor Bjørnstad hadde dukket opp. Vi fant senga og begynte å lese aviser. Etterhvert ble resultatene sjekket, og jeg så at også de fire halvgarderte kampene hadde gått inn. Hmmm. Mange uavgjort var det også. Jeg begynte å sjekke de 15 kupongene. Med sikre og halvgarderte inne garanterte systemet 11 rette. Men jeg fant ikke mer enn 10 rette, hadde jeg fyllt ut feil? Så, på den 14 kupongen; 12 rette! Yahooooo! 1 12er, 8 11ere og ørten 10ere var gevinsten. Hva var så dette verdt da? Først ringte jeg hjem til fruen, klokka var vel 01.30, og hun var fly forbannet fordi jeg ringte! Ikke fant hun ut av text TV heller! Før internett dette, mine herrer! Så ringte jeg moderen og faderen. Faderen ble så stresset at han heller ikke greide å styre fjerkontrollen. Men etterhvert så fikk han summet seg; 350.000.- for tolveren og 432.000.- til sammen. Ska sei! Solide penger i 1988. Bjørnstad og Brekke feiret med appelsinjuice. Man skulle tross alt på finale. Finalen ble et kapitel for seg selv; Luton tok ledelsen, vi snudde, og på stillingen 2-1 så brant Nutty et straffe. Luton kom tilbake, Gus dreit på draget og dermed scoret Brian Stein vinnermålet og 3-2. I det 90 minutt. Merkelig nok var ikke jeg så veldig lenge deppa. Utrolig hva noen kroner gjør. :-) Gus Ceasar så vi forøvrig ikke mye til etter den finalen. Tiugh world; football!

 

Resten av sesongen ble som den ble. Vi havnet på en 6 plass, og til tross for solide tilskuertall i cupkampene så ble snittet i ligaen ikke høyere enn 29910. Liverpool vant ligaen og Wimbledon gjorde det umulige mulig ved å slå Liverpool i FA cup finalen. Engelske klubber var ikke tilbake i Europa, de føk ut etter Heysel, og det var svært liten fare for at de skulle komme tilbake etter sesongavslutningen i 88. Spesielt Chelsea var til de grader on the rampage i play-off kamper for å holde seg i toppdivisjonen. Spesielt i den andre finale matchen mot Boro var det ille. Hele Stamford Bridge så ut som en krigssone. Til og med småunger ned i 10 årsalderen med nord-øst dialekt gikk de løs. De fikk som fortjent ved å rykke ned. Men nå hadde myndighetene fått nok. Nå var det dawn raids over hele koksholmen. Notoriske bråtebøtter ble tauet inn i velkoordinerte politioperasjoner. Her slapp heller ikke diverse Goonere unna. Fengselsstraffen ble strenge, opp til 10 år. At det etter et par viste seg at politiet/påtalemyndighetene, nærmest på ordre fra Maggie og regjeringen hadde fabrikert en hel haug med bevis var en annen sak. De fleste ble løslatt etter 2-3-4 år. En skamplett både for fotballen, politiet og Maggie og hennes forhatte regjering.

[Tangen]

Helt fantastisk lesning Chaz. Og spesielt for meg som er født på midten av 80 tallet og ikke husker mer enn brokete detaljer før Wenger sin tid.

Enig med Orakelet. Skriv en bok!!

[Sir John]

Fint å høre fra deg igjen gamle ørn. Keep it coming!!

[Chaz]

Helsikke, hver sesong blir jo bare lenger og lenger!

[Orakelet]

Helsikke, hver sesong blir jo bare lenger og lenger!

 

Skriven bok, Chaz Skal garantere at den selger! "Gooner gjennom XX år"

 

 

[Chaz]

Skriven bok, Chaz Skal garantere at den selger! "Gooner gjennom XX år"

 

Jeg hadde en artikkel serie i The Gunners Post for noen år siden. 2004 eller deromkring. Den gikk over 3 nummer. Det var helt tilbake til starten og frem til tidlig 2000 tall. Var egentlig ganske artig å skrive "min historie". Trives med å gå igjennom disse gamle scrapbøkene og. Mange mange utrolig kjekke minner, noen skumle også. 80 tallet var periodevis hårreisende greier. Jeg har sett kniver, spiker, økser, balltre, you name it, I`ve seen it. Etter at Arsenal STYRTE tribunene på slutten av 60 tallet og begynnelsen av 70 tallet, så tok andre, som United, West Ham, Chelsea, Scouserne og diverse andre over. Millwall var jo HELE tiden steingalne. Men fra tidlig 80 tall og utover hadde Arsenal noen formidable crew i form av The Gooners og The Herd. The Gooners var ledet av Denton. En fantastisk hyggelig mørkuhudet branne av en mann. En mann som brydde seg om alle. Han ble jeg veldig godt kjent med. Hyggelig, men steintøff. Han flyttet seg ikke en meter! Han var alltid i fronten når det begynte å gå hett for seg. Hooligan? Ja utvilsomt, men likefullt en fantastisk mann og venn. Etter hvert ble han med i crewet rundt Pet Shop boys, og reiste verden rundt som roadie og manager. Han omkom beklageligvis i en bilulykke i Moskva for noen år siden. Ved begravelsen så stilte nesten 2000 av Arsenals gamle top boys opp, og gikk i en lang sørgekortesje fra Highbury, gjennom Islington og frem til Ashburton Grove for å hylle sin gamle leder. Flott, sterkt og rørende. Du kan si mye rart om de gjengene, og typene, med det samholdet de hadde, og de æreskodene de delte var noe helt spesielt. Jeg er glad for, og stolt av, å kunne ha kalt Denton min venn.

[Orakelet]

Med dine historier, ditt engasjement og ditt kjærlighetsforhold til Arsenal - Så er jeg sikker på at du ville skrevet noe enhver norsk gooner ville elsket - kanskje tilogmed andre lands goonere. Og for ikke å nevne at du skriver svært godt.

 

Si ifra hvis du har historiestund et sted da kommer hvertfall jeg

[Chaz]

Takk for det Orakelet.

[Chaz]

Bare så det er sagt, sesongen 87/88 var siste gangen vi møtte Brighton i FA cupen. Da møtte vi The Seagulls i 3 runde på gamle Goldstone Ground. 2-1 seier etter mål av Perry Groves og Kevin Richardson. Drøye 26000 stappet seg innenfor gjerdene. Der har vi linken til dagens kamp, så det så!

[Chaz]

Videoglimt fra sørgemarsjen til Dentons ære:

Det var en del "voksne" karer der. De var mange og de var stolte. Flere av de virkelige toppgutta fra helt tilbake til 70 tallet kunne sees her. Arsenal som klubb holdt en lav profil til dette. Men det var mange ansatte, enkelte høyt opp i systemet, samt flere tidligere spiller som la ned blomster og bamser utenfor Ashburton Grove. Denton var respektert langt inn i de indre kroker.

[Chaz]

Her er en herlig video av hva Highbury VIRKELIG var.

Stillbilder gjort om til film. Og med "all the young dudes" med Mott the hoople som bakgrunnsmusikk. Vakkert. God I miss the old girl!

[Chaz]

Og her kan dere ta en titt på en av beste Arsenal - Tottenham kampene jeg har sett. Påsken 84, og Charlie Nicholas on song. Se målet hans. Se også alle de som blir tatt vekk fra politiet fra The North Bank. Det er yids som prøvet seg, men som vi fikk ut. :-) Jeg stod rett oppfor Charlie feiret sin scoring. Total delerium! :-) 48000 tilskuere hvis jeg ikke husker feil. Enjoy.

[Oh-To-Be-A-Gooner]

Fantastisk lesing Chaz. Minnene kommer tilbake og husker spesielt Ligacupfinalen i 87. 90% av kompisene mine var 'pool fans og var skråsikre på seier og jeg husker at det var mer håp enn tro på seier fra min side. For første gang siden jeg begynte å følge Arsenal kunne jeg virkelig "hovere" over den store gjengen med glory hunters.

 

Takk skal du ha Chaz for "a stroll down memory lane".

[Hedly]

Slenger meg på! Chaz, skriv en bok. Fantastisk lesning som flere enn bare oss her på dette forumet bør få lese!

[mmaelan]

Herlig med god nostalgi. Helt fantastisk Chaz.

Det var tider når en på lørdagen hørte på BBC og søndagen var det avgårde til by'n

å kjøpe engelske aviser på Narvesen.

Har også min sære scrapbooks fra 80 årene med utklipp fra hver eneste kamp.

Skulle du skrive en bok med all den historien om Arsenal du har, den vil definitivt bli kjøpt.

 

Kjør på videre;-)

[Chaz]

88/89. Sesongen Arsenal endelig vendte tilbake til toppen. Og sesongen hvor Hillsborough tragedien etter hvert skulle endre hele set-upet for engelsk fotball. Samt prestere de største løgnene i britisk historie.

 

Pre-season startet med et vanvittig kjøpshysteri. Arsenal SKULLE ha Tony Cottee. Artikkel på artikkel ble skrevet. Journalistene beleiret både Highbury og Upton Park. Men det ble ingen handel. Men nye spillere kom. Steve Bould fra Stoke og Brian Marwood fra Sheffield Wednesday blandt annet. Og de skulle bety mye fremover, begge to. For egen del så ble det mange turer denne sesongen. Både i øst og i vest. Det startet med tur østover, til Ørebro i Sverige. Pre-season match på Eyravallen. Vi bodde på samme hotellet som klubben. Kult eller? Bilder ble tatt og autografer skrevet. Kampen endte 1-1, med 2400 tilskuere på tribunen. ØSK imponerte strengt tatt mer enn Arsenal i pisseregnet. Trivelig kveld, frokosten spiste vi sammen med spillerne. Arsenal dro videre i Sverige, jeg dro hjem til Stavanger.

 

Deretter bar til Wembley og football festival. Spurs ble knust 4-0 på lørdagen og Bayern Munchen 3-0 på søndagen. Georgies barmy army var klar til seriestart. Ogh hvilken start det ble; 5-1 seier over Wimbledon på utebane. Alan "Smudger" Smith i storform. Who needs Cottee? Siden ble det litt opp og ned, men vi gav en på trynet til naboen, som mente de selv var seriefavorit så holdt, 3-2 på WHL i en kjempekamp. Så i 4 serierunde så kokte det over for verdens snilleste mann. Etter å ha blitt provosert gjennom hele kampen mot Soton så måkte Paul Davies til Glenn Cockerill. Langt vekke fra spillets gang, men situasjonen ble fanget opp av et TV kamera. Hele fotball England gikk amok, spesielt Cockerill selv, som rett ett incidenten krevde sivil straff for Davies. Noe han trakk tilbake etterhvert. Cockerill var for øvrig en av de største grapsene på koksholmen på denne tiden, og fikk muligens ikke mer enn fortjent! Davies fikk 9 kampers krantene, og det siste han gjorde før karantenen startet var å vinne finalen i Mercantile Cenetenary Trophy finalen over Manchester United. 2-1 ble resultatet på Villa Park foran 22000 tilskuere. Dette var en turnering i forbindelse med ligaens 100 års jubileum. Davies played a blinder, og de andre spillerne sa "we won it for Paul". Teamspiriten på Highbury var virkelig magisk på denne tiden.

 

Brian Marwood fikk sin debut for England denne høsten, og Alan Smith scoret på det meste. Neste tur til London for mitt vedkommende var en førjulstur med kompis og respektive fruer. Han holdt med Salford gjengen, og på lørdagen var vi i Manchester og så United slå Charlton 3-0. På søndagen så vi Arsenal og Liverpool spille 1-1 på Highbury. Smudger scoret nok en gang. Dette var forøvrig 4 kampen mot Pool på kort tid. Det hadde nemlig vært 3 kamper mellom gigantene i ligacupen før scouserne trakk det lengste strået i 2 omkamp på Villa Park. Det var jevnt mellom gigantene i 1988. Fruen greide forøvrig å bli frastjålet 500 pund på lekeføysbutikken Hamleys. Fruene tok likefullt gull i shopping. Vi kom hjem med en ekstra koffert!

 

Til jul ledet Arsenal, tett fulgt av Norwich og Liverpool. De gulkledte fra Norfolk holdt nesten helt inn. De sprakk på Highbury i mai. Det så godt ut. Vi spilte også en glitrende utekamp mot Villa på nyttåraften. En bunnsolid 3-0 seier. Deretter smadret vi naboen med 2-0 hjemme foran 45000 tilskuere. Etter det så røk vi på hue og rævva ut av FA cupen. 2-2 ute mot West Ham ble til 0-1 hjemme foran 44000. Da var det kun ligaen å kosentrere seg om!

 

I ligaen fortsatte vi og vinne og midt oppi alt detee så hadde vi plutselig en treningskamp i februar. Mot Frankrikes A-landslag. Vi vant 2-0. Kult! Apopos Brentford som vi i dag virkelig har lært å elske, i 88/89 sesongen gikk de helt til kvartfinalen. Der stoppet det mot Liverpool på Anfield. Deretter fikk jeg meg en tur i Mars. Soton, og stuten Cockerill ble slått 3-1 på gamle, lille, intime og sjarmerende The Dell.Både Davies og Cockerill var på banen. Tro meg, Cockerill fikk høre det fra tusenvis av tilreisende Gooners!

 

Så kom april og Hillsborough tragedien. På dette tidspunktet ledet vi 1 divisjon med 3 poeng foran Liverpool. Det som skulle ha vært en semifinalefest i Sheffield mellom Liverpool og Forest ble en av de største idrettstragedier noen sinne sett. Jeg så kampen hjemme sammen med min far. Vi trodde ikke det vi så. Foferdelige bilder rullet over TV skjermen. Alt som kunne gå galt gikk galt. Jeg hadde selv bekjente som mistet en av sine på Lepping Lane den dagen. Jeg skal ikke komme med en lang utreding nå, men politi, Sheffield Wednesday, myndighetene og pressen (Spesielt The Sun) gjorde ubotelig skade den dagen. Alle var tapere og ikke minst løgnere. Det ble i etterkant fabrikert så mye løgner og faenskap for å skjule de faktiske grunnene til tragedien. En skam, en skam, EN SKAM. Først i fjor kom realitetene og fakta på bordet. Da kom unskyldningen og beklagelsene. Langt over 20 år for sent. Nå gjenstår KUN det å få dømt de gjenlevende syndebukkene. Det fortjener de etterlatte etter denne ufattelige tragedien. Arsenal vant 1-0 over Newcastle samme dag. Det betydde ingenting.

Like etter skulle Arsenal møte Wimbledon hjemme. Arsenal og Wimbledon ble enige om, i respekt for ofrene å utsette kampen. Da hylte The Football League og gamlingene som styrte det. Kampen måtte spilles. Arsenal ble både truet med poengtrekk og bøter. Da stod formann Peter Hill-Wood og managin Ken Friar og sa, bokstavlig talt, "fuck you, show some decensy!" Kampen ble utsatt, og Liverpools styre takket Arsenal for å gjøre det eneste riktige.

 

I mai skulle vi på ny tur, Thor Bjørnstad og jeg. Etter fryktelig mange telfonsamtaler ble vi til lutt enige om å reise. Vi var lenge innstil på å kanselere. Fotball var ikke viktig. Det som snudde det for å oss var Liverpool og klubbens manager Kenny Dalglish henstilling om at sesongen måtte avsluttes med stil. Ikke minst i respekt for ofrene, de etterlatte og skadede. Vi reiste. Fire kamper ble det, og foran hver kamp var det 1 minutts stillhet. En sober stemning på hver arena. Utenfor og innefor Highbury var det hav av blomster med hilsener til Merseyside. Fotballfamilien brydde seg. På mandagen, bank holiday ble siste kamp spilt, Arsenal - Norwich. Det hele endte 5-0 etter en fantastisk kamp av The Gunners. Men vi satt igjen med en merkelig følelse, Gleden over å kunne vinne et ligamesterskap ble på en måte overskygget av tragedien. Fotball ville på mange måter ikke bli det samme etter denne sesongen.

 

Men serien var ikke slutt, så langt derifra. Liverpool fløt på en bølge av sympati, fullt fortjent selvsagt, og nektet nå å tape kamper. Neste hjemmekamp var jeg nok en gang på plass på Highbury. Derby skulle slås, og vi skulle sikre oss tittelen. Jeg og en kollega tok kunder på tur til London. Vi hadde til og med bestilt anstendig transport inn fra Heathrow, vi ble transport i to Rolls-Roycer! :-) Men resultatet mot Derby, det hadde jeg ikke forventet meg. Tap 1-2 etter to Dean Saunders mål. Sjeldent har jeg deppet så mye på supporterklubben i St. Thomas Road som etter den kampen. Helfælt. Og det ble ikke bedre etter at Wimbledon spilte 2-2 i den utsatte kampen på Highbury, og Liverpool smadret West Ham. Liverpool var på vei mot The Double, de hadde nemlig slått nabo Everton 3-2 i FA Cup finalen.

 

Så skulle det hele avgjøres. 26 mai. På Anfield. Også denne kampen var utsatt. Jeg benket meg foran radioen i heimen. Tilbud om billett til Anfield hadde jeg hatt. Til 300 pund. Jeg takket nei, Arsenal hadde ikke vunnet med 2 mål på Anfield siden 73 eller 74. Jeg var rett og slett redd for å bli forferdelig skuffet. Da Alan Smith scoret ledermål gikk jeg tur i nabolaget. Jeg turde ikke høre på. Da 90 minutter ble passert gråt jeg mine modige tårer, så nær, men yet so far away. Kanskje var det skjebnen. Så, nøyaktig 92.26 inn i kampen kom Michael Thomas og snudde hele verden på hodet. Mickey did it! Vi var serimestere! For første gang på 18 år! Jeg gikk totalt og fullstendig bananas. Jeg løp opp og trappa et ti-talls ganger. Fullstendig nuts!!! Påfølgende dag ble jeg intervjuet på ITV under The Breakfast show. Hvorfor meg? Jo, ITV hadde kontaktet tidligere nevnte Kevin Connolly for å få en spesiell vinkling på feiringene i Nord- London. Call the crazy Norwegian sa Kevin, og the crazy Norwegians var meg. Det var mine 15 seconds of fame på engelsk riksdekkende TV. En eller annen plass her hjemme har jeg tapen. En kompis i Bournemouth tok det opp for meg.

 

Det var sesongen 1988/89. Vi ble ligamestere, fortjente sådan, David O`Leary hadde endelig vunnet tittelen hadde drømt mest om gjennom en nærmere 20 årig karriere på Highbury. En fantastisk bragd av George, treneteamet og Arsenals spillere, men den sesongen forandret britisk fotball for alltid. Fire år senere var Highbury all-seater. 1988/89 sesongen er forøvrig ikke over før de gjenlevende, skyldige personene Hillsborogh har fått sin straff. Justice for the 96!

[Sir John]

Hvis du har tid og ork er ikke forslaget om en bok så håpløst. Det kunne vere en fin historisk vanding gjennom supporterklubbens historie og historien til en norsk gonner litt over gjennomsnittet. Faktisk burde det vere en ide for supporterklubben å bidra til dette. Jeg tror dette kunne blitt svært så lesbart. Du har mange opplevelser å ta fra for å krydre en historisk betraktning om engelsk forball generelt og Arsenal spesielt. Du fører en god penn, faktabasert med en lun humor, men likevel med snert når det kreves.

[Chaz]

Takker så meget. Det blir en del skriveleifer ser jeg, men det får dere leve med.